I verdens største nasjon utvikles nå nye organisasjoner og markeder som kanskje kan fortelle oss noe vi ikke visste fra før, skriver Jan Ketil Arnulf.

KRONIKK: Jan Ketil Arnulf om Kina

Sett fra Kina kan norsk medieomtale av landets utvikling ofte virke snever. Litt forenklet kan man si at tre typer forestillinger går igjen:

  • 1. Den første er 1990-tallets begeistring over Kinas åpning mot verden, oftest beskrevet med bilder av Coca-Cola- eller kaffedrikkende kinesere på Starbuck’s.
  • 2. Deretter kom 2000-tallets kommersielle begeistring over Kina som ubegrenset reservoar av industriell produksjon, sammen med muligheten til å skaffe seg én milliard kunder.
  • Så, med jevne mellomrom og stadig oftere etter finanskrisen, kommer forestillingen om at dette ikke vil vare og at utviklingen vil falle tilbake igjen til den u-landsstatusen som mange voksne nordmenn var vant til å forbinde landet med.

Forenklede bilder

Felles for disse oppfatningene er følelsen av at hva som enn skjer der, vil det alltid stemme med tidligere kunnskap, det vil si våre egne forenklede ideer. Det er sjeldnere jeg leser refleksjoner over Kina som laboratorium for fremtiden.

Kan utviklingen i Kina tenkes å gå veier som vi ikke allerede er kjent med? Dette er av betydning for Norge og norsk næringsliv fordi det i så fall forutsetter større kunnskaper for ledere og spesialister som jobber der.

For en tid siden deltok jeg på et møte om ledelse i kinesisk næringsliv med en erfaren kinesisk bedriftsleder. Etter en gjennomgang av de nokså omfattende forskjellene mellom forholdene i norske og kinesiske bedrifter, kom et spørsmål fra salen: Var det ikke slik at samfunnet i Kina var i rask endring? Den kinesiske bedriftslederen nikket bekreftende.

Neste spørsmål var da: Betyr ikke dette at vi med tiden ikke trenger å ta hensyn til disse forskjellene? Den kinesiske lederen svarte at dette i så fall måtte bety at alle endringer ville gjøre kinesere likere og likere nordmenn. Han lot til å oppfatte den tanken både komisk og usannsynlig.

Nyforelsket begeistring

Faktisk har kineserne selv vært med på å bygge opp under vår kunnskapsløshet gjennom å gjøre det lett for mange slags utlendinger å etablere seg. Både sentralregjeringen og lokale makthavere kunne gi fordeler og lettelser til bedrifter man ønsket å ta inn.

Den nærmest nyforelskede begeistringen hos dem som lyktes sto i kontrast til skuffelsen og irritasjonen hos dem som ikke fikk samme behandling, og som oppdaget hvor vanskelig det kan være bare å være en vanlig utenforstående.

Fortellingene om suksess og nederlag er så forskjellige at man noen ganger kunne lure på om de stammet fra samme land. Det mest karakteristiske for dagens situasjon i Kina er nettopp et farvel til de enkle løsningene. Gammeldags produksjon flyttes vestover, inn i landet. Konsum og tjenesteproduksjon stimuleres for å få ned andelen av investeringer i landets bruttonasjonalprodukt. Unntakssoner av mange slag gjør det mulig å eksperimentere med økonomiske, sosiale og politiske reguleringer.

Når Shanghai nå åpnes som spesiell økonomisk frihandelssone er dette bare ett av mange steder regjeringen tester ut ideer før de slippes løs.

Startet med Gro

BI har drevet lederopplæring og lederutvikling i Kina i 17 år og sett denne utviklingen på nært hold. Vårt første program kom i stand etter samtaler mellom Gro Harlem Brundtland og Deng Xiaoping og var den gang preget av et nesten unyansert behov for all slags kunnskap.

Nå, etter å ha hatt omtrent 2000 kinesiske ledere på skolebenken, er det et langt mer komplekst samfunn uttrykkes av våre deltagere. Yngre ledere i midten av 30-årene er lei av forurensning og tungindustri. De ønsker seg mer kunnskapsintensive arbeidsplasser, «kulere» produkter og synes det er helt greit at internasjonale selskaper flagger ut til Vietnam og Indonesia.

Betyr dette at de blir likere arbeidstagere og konsumenter i Europa? Neppe.

Bare tenk på den tyske billigkjeden Lidls forsøk på å etablere dagligvarehandel i Norge. Folk vil bare i begrenset grad fylle dagliglivet sitt med varer fra andre kulturer. «Kulere» produkter i Kina er tilpasset kinesisk smak, kinesisk sosial organisering og kinesisk symbolikk. Ettbarnspolitikken, migrasjonen til byene, utdanning og helsereformer skaper helt unike konsumkulturer der det ikke er lett å lykkes for utenforstående.

Lederne i våre programmer er likevel enige om at de ønsker å lykkes internasjonalt. De ser på verden utenfor Kina ikke bare som et marked, men som en arena der de kan vise frem sin egen betydning. Derfor er de fortsatt interessert i å lære om internasjonalt forretningsliv og organisasjonsteori. Men selv her har dette nådd noen grenser. Kinesiske ledere er langt mer oppmerksomme på arven fra kinesisk filosofi enn de var tidligere, og de er langt mer avmålte i sin tro på at kunnskap fra USA er overlegen deres egen.

Press fra hovedkontoret

Vi merker også dette på de ikke-kinesiske deltagerne på våre programmer: Ledere fra Europa og Amerika har ofte den samme historien: Når de har vært her såpass lenge at de begynner å trenge under overflaten, kjenner de presset fra hovedkontoret.

Kunnskapen om hva som er mulig og umulig i Kina passer ofte ikke sammen med forestillingene hjemme. I hvert program hører jeg historier om store muligheter og store summer som går tapt fordi beslutningstagerne hjemme ofte ikke har forutsetninger for å følge opp erfaringene hos sine utplasserte veteraner.

Det rene omfanget av kinesisk økonomi kommer til å by på store muligheter for både gevinst og tap for norsk næringsliv i overskuelig fremtid, nærmest uavhengig av konjunkturer. Det finnes ikke lenger ett enkelt bilde, men kompliserte konstellasjoner av teknologisk utvikling, endringer i demografi og økonomisk politikk og ikke minst utviklingen av ulike industrielle grupperinger innenfor kinesisk næringsliv.

Profesjonell omgang med disse mulighetene krever større kunnskap enn før, og den kunnskapen må baseres på mer enn enkle kurs om «Doing business in China».

For å lykkes nå, må vi kvitte oss med våre egne forenklinger. I Kina utvikles organisasjoner og markeder som kanskje kan fortelle oss noe vi ikke visste fra før. Stafettpinnen er herved overlevert til norske ledere og journalister.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 7. oktober 2013 med tittelen "Et laboratorium for fremtiden".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på