Argumentene for at Sylvi Listhaug skal publisere kundelistene fra First House er like dårlige som forslaget om å lage en lov som pålegger slik offentliggjøring, skriver Morten Kinander.

DEBATT: Morten Kinander om Sylvi Listhaugs kundelister

En hel rekke kommentatorer og politikere har tatt til orde for at landbruksminister Sylvi Listhaug må offentliggjøre kundelistene fra sin tidligere arbeidsgiver, kommunikasjonsbyrået First House.

Martin Kolberg og Per Olaf Lundteigen har ment at vi bør lage en ny lov som regulerer kommunikasjonsrådgivere som skal bli politikere på høyeste nivå, og Hege Ulstein og Astrid Meland i henholdsvis Dagsavisen og VG mener at Stortinget bør få se listen. Argumentene er enten misforståtte, korttenkte eller partipolitisk motiverte. Eller en blanding.

La oss ta de partipolitiske stemmene først. Kolberg og Lundteigen mener vi må ha en egen lov som skal forhindre at statsråder og statssekretærer med PR-bakgrunn får holde kundelistene sine hemmelige. Bakgrunnen er at man vil vite hvem de har jobbet for tidligere. Nekter man utlevering av slike lister, skal det vurderes om vedkommende er egnet til å bli utnevnt.

Det er mange som mener mye om kommunikasjonsbransjen, og muligens kunne bransjen selv ha bidratt til å avmystifisere seg selv. Folk har tydeligvis fått det for seg at virksomheten grenser til korrupsjon, og det på en hittil ukjent og for politikken livsfarlig måte, utover hva de gjeldende habilitetsreglene klarer å håndtere.

Hvorfor bare PR-bransjen?

Det må være derfor det bare er politikere som kommer fra PR-bransjen som skal underlegges en slik lov, og ikke alle andre politikere med bakgrunn i næringslivet. Det er vanskelig å forstå hvorfor.

Advokater, leger og prester vil ingen drømme om å avkreve klient- eller pasientliste, men innimellom – og ganske ofte – er forskjellen ikke så stor. Lang fra alle advokater bistår sine klienter i straffesaker. De bistår for eksempel selskaper i forbindelse med børsnoteringer, og det gjør kommunikasjonsrådgivere også.

Hvorfor den ene gruppen skal risikere straff, dersom den oppgir sine klienter, mens den andre gruppen skal kunne avkreves opplysninger, fremstår i beste fall som tilfeldig. Og konsekvensen av en slik lov vil være en forsterkning av en eksisterende praksis, der næringsinteressene engasjerer en advokat, som så engasjerer en kommunikasjonsrådgiver.

Da er man underlagt advokatens taushetsplikt. Alternativt vil de store advokatfirmaene bare ansette kommunikasjonsrådgivere direkte. Den første konsekvens av loven vil derfor være dens umiddelbare ineffektivitet. Dette ofrer selvfølgelig ikke reguleringsvillige politikere eller korttenkte kommentatorer en tanke.

Hva skiller PR-rådgivere fra andre?

Et annet spørsmål er hva som skiller PR-rådgivere fra andre konsulenter og næringslivsledere. De aller fleste som har jobbet på et visst nivå i næringslivet, har utviklet sympatier og antipatier for forskjellige næringer, selskaper og personer. De har også utviklet særlig kjennskap til visse bransjer – og godt er det. Men viktigere i denne sammenheng; de har også underskrevet en mengde taushetserklæringer med forretningsforbindelser av ymse slag.

Hvorfor bare PR-rådgivere skal bli tvunget til å bryte disse taushetserklæringene, er uklart. For det er det dèt er snakk om; å bryte en avtale og offentliggjøre navn på folk eller selskaper som har bedt om at navnet ikke skal offentliggjøres av forretningsmessige årsaker. Avtalebrudd møtes som kjent med sanksjoner, ofte i form av erstatningssøksmål.

Konsekvens nummer to av loven, dersom den hadde vært effektiv, ville derfor være ytterligere å immunisere politikken mot folk med relevant næringslivserfaring. En statsråd kan nemlig ikke ha som første arbeidsoppgave å forsvare seg og sin tidligere arbeidsgiver mot et privat erstatningssøksmål om avtalebrudd fra en tidligere kunde. Da lar man heller de politiske ambisjonene ligge – til skade for politikken. Man kan mistenke at kritikerne ikke er helt klar over hva det vil si å bryte underskrevne avtaler.

Kommentatorene Ulstein og Meland har tatt til orde for at selv om kundelisten ikke bør offentliggjøres, bør den overgis til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, der Martin Kolberg er nyvalgt leder. Som om det skulle utgjøre en forskjell.

Ulstein har sagt at hun forutsetter at komiteen ikke vil offentliggjøre den, men det er som å forutsette at silda skal vende tilbake til Vestlandet: Hvis denne komiteen får tak i kundelisten, kan man like gjerne slå den opp i Norsk Lysningsblad. Slik har det politiske spillet alltid fungert, og slik vil det fungere. Alle politikere vil ha noe de kan bruke, og har de noe å bruke, så bruker de det.

Sakens kjerne

Hittil har vi unngått selve sakens kjerne. Man er åpenbart engstelig for at tidligere erfaring vil skape habilitetsproblemer, av uante dimensjoner. Men departementsråden har fått denne listen og har fått et særlig oppdrag av statsråden i å bistå i habilitetsvurderinger. Hvorfor departementsråden plutselig skulle være ute av stand til å behandle denne typen saker nå når vedkommende har behandlet tilsvarende saker under den forrige regjering, fremstår som vanskelig å skjønne.

Den forrige regjeringen satte mot slutten av sin karriere rekord i spørre Justisdepartementets lovavdeling om tolkningsuttalelser i habilitetsspørsmål. At denne velprøvde mekanismen ikke skulle kunne håndtere tidligere PR-rådgivere, står rett og slett ikke til troende.

Referanse:

Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 26. oktober 2013 med tittelen “Lex Listhaug?”. Bildet viser landbruksminister Sylvi Listhaug (Foto: Landbruksdepartementet).

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post tilforskning@bi.no.

Tekst: Morten Kinander, jurist og filosof i Civita og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på