Færre enn fire av 100 norske bedrifter eksporterer varer og tjenester til utlandet. Enda færre driver virksomhet i utlandet. Lønner det seg å satse utenlands?

BI FORSKNING: Internasjonal strategi

Det blir ofte sagt og skrevet at Norge er en liten, åpen økonomi i en stadig mer globalisert verden. Vi tar det nærmest som en selvfølge at norsk næringsliv klarer seg meget godt i den globale konkurransen.

Norske selskaper lykkes på markeder ute, og de lykkes å konkurrere på sitt hjemmemarked mot utenlandske selskaper som ønsker å produsere og selge sine varer og tjenester i Norge.

Selskaper som lykkes, gjør det fordi de har konkurransefortrinn som minst utlikner de eventuelle ulempene de har når de konkurrerer ute, og fordi de utenlandske selskaper som kommer hit, støter på ulemper som ikke i samme grad er til bry for norske selskaper; de kan jo språket og kulturen, har godt kjennskap til lokale forhold, har etablerte nettverk og så videre.

Ekstremøvelse

Dette høres opplagt ut, men er ikke uten videre lett å få til; verken å utvikle de nødvendige konkurransefordeler, eller å sørge for at ulempene består for konkurrentene. Det er særlig vanskelig å oppnå varige fordeler og å sørge for at konkurrentenes ulemper vedvarer.

De som prøver seg på utenlandske markeder, er i virkeligheten bare en veldig liten del – målt i antall bedrifter – av norsk næringsliv.

Blant den halve millionen av registrerte bedrifter i Norge, er det godt under 20 tusen som eksporterer, og færre enn tusen norske selskaper har datterselskaper i utlandet. Det betyr at færre enn 4 % av norske selskaper eksporterer. Kun 0,2 % har faste aktiviteter i utlandet. Internasjonalisering står ikke på agendaen for den overveldende majoritet av bedrifter. Det er heller å regne som en bedriftsøkonomisk ekstremøvelse.

Hvem satser ute?

Hvorfor noen få tar utfordringen, mens de aller fleste lar være, handler en del om bransjen. I noen bransjer blir bedriftene nærmest tvunget til det. Lite hjemmarked og teknologi som endrer seg raskt, ansporer til å ekspandere utenlands – ofte kort tid etter etablering. I en nylig publisert studie viser vi at norske selskapers grad av internasjonalisering er størst i vareproduserende bransjer med klyngeegenskaper og høy forskningsinnsats (Grøgaard, Gioia & Benito, 2013).

Men aller mest handler det om selskapet, dets eiere og ledere. Blant den overveldende majoriteten av lokale bedrifter, finnes altså noen få som våger å ta sjansen på at de skal greie seg i møte med utenlandske markeder, ofte langt hjemmefra, i til dels veldig ulike legale, språklige og kulturelle kontekster.

Gradvis internasjonalisering

Siden internasjonalisering er vanskelig blir en gradvis strategi ofte anbefalt. Det er en fremgangsmåte som bidrar til å redusere risiko og gir bedre anledning til å bygge opp de ressurser og kompetanse som bedrifter trenger for å møte konkurransen ute.

Hovedulempen med gradvis internasjonalisering er at bedriftene går glipp av muligheter; at de kommer for sent til møllen. Det kan dreie seg om å gå glipp av salgsinntekter, ikke å skaffe avtaler med de antatt beste forretningsforbindelser, eller å måtte nøye seg med mindre attraktive lokaliteter.

Ikke noen automatisk gevinst

Internasjonalisering gir dessverre ikke automatisk gevinst. Studier av eksportbedrifter tyder på at frafallet er stort, særlig blant nye eksportører; knapt halvparten som prøver seg et gitt år, fortsetter. Mange selskaper sliter med å få lønnsomhet i sine engasjementer utenlands.

En nylig sammenfatning av forskningen på feltet (Yang & Driffield, 2012) konkluderer likevel at det alt i alt er en positiv sammenheng mellom grad av internasjonalisering og lønnsomhet.

Det viser seg også at den positive effekten totalt sett er sterkere for selskaper utenfor USA; altså som er hjemmehørende i europeiske land og i Japan. Mindre nasjonale økonomier gjør at disse selskapene drar større fordeler av å ekspandere ute enn deres nordamerikanske motparter. Det er et bilde mange norske selskaper vil kjenne seg igjen i.

Samtidig viser det seg at de ikke-amerikanske selskapene sliter mer med lønnsomheten i de tidlige fasene av internasjonaliseringsprosessen (altså ved lav internasjonaliseringsgrad). De drar ut tidligere og tar større risiko, men gjør det med færre ressurser og mindre kompetanse tilgjengelig.

De er simpelthen mer utsatte for de mange utfordringene internasjonalisering fører med seg. Det er et dilemma norske selskaper med internasjonale ambisjoner er nødt til å forholde seg til.

Referanser:

  • Grøgaard, Birgitte, Carmine Gioia, Carmine & Gabriel R.G. Benito (2013). "An empirical investigation of the role of industry factors in the internationalization patterns of firms". International Studies of Management and Organization, 43(1): 81-100.
  • Yang, Yong & Nigel Driffield (2012). "Multinationality-performance relationship: A meta- analysis". Management International Review, 52(1), 23-47.

Denne formidlingsartikkelen er publisert i BI Strategy Magazine 2013/14, et formidlingsmagasin fra Institutt for strategi og logistikk ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post tilforskning@bi.no.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på