Bruk av oljepenger må ta hensyn til velferd over tid. Dagens generasjon må også telle, skriver professor Kai Leitemo ved BI.

DEBATT: Kai Leitemo om handlingsregelen

Under handlingsregelen for finanspolitikken vil hver generasjon benytte seg av en forventet lik inntekt fra oljefondet.

Men selv om likhet i mange tilfeller har en klang av rettferdighet, medvirker ikke denne likheten til rettferdighet i form av velferdsforbedrende omfordeling mellom generasjonene. Den synes tvert imot å favorisere de fremtidige, forventet rikere generasjonene.

En rikere fremtid

Dersom vi ser helt bort ifra inntekten fra petroleumsproduksjonen, er den gjennomsnittlige innbygger omtrent dobbelt så rik nå som for en generasjon siden (30 år). Det er lite eller intet som tyder på at den økonomiske veksten stopper opp i løpet av de neste generasjonene.

Med stor sannsynlighet vil de neste generasjonene bli rikere og ha flere ressurser til å løse sin tids problemer enn det vi har. Likevel sparer vi til dem ved å unnlate å løse flere av samtidens velferdsproblemer.

Denne skjevheten er ikke bare dårlig økonomi, den er også urettferdig.

Store skjevheter

Men skjevheten er faktisk enda større enn som så. Handlingsregelen er nemlig kun basert på den forventede avkastning av den delen av petroleumsformuen som er hentet opp fra Nordsjøen.

Den gjenstående petroleumsformuen på kontinentalsokkelen er ikke tatt med. Det betyr at det kun er den kommende generasjonen som får del i inntektene fra denne delen av vår nasjonalformue. Ulikheten går også her i favør av den rikere generasjonen.

Den avgåtte rødgrønne regjeringen har dessuten presentert et statsbudsjett som kun benytter trefjerdedeler av den forventede avkastningen av fondet i 2014, noe som forsterker ulikheten ytterligere.

Hvorfor kan vi ikke bruke mer oljepenger?

Et av hovedargumentene mot ytterligere bruk av oljepenger er at kostnadsnivået i Norge går opp, slik at dagens eksportindustri erstattes av produksjon med varer til innenlandsk bruk. Dette er nok problematisk for bedrifter i eksportnæringene, men er likevel et resultat av et marked som fungerer. Dersom vi benytter flere ressurser til eget forbruk, blir det færre ressurser tilgjengelig for å produsere varer og tjenester til bruk i utlandet.

Noen bedrifters vekst og noens fall er en del av økonomiens justering mot økt velferd. Det er ingen markedssvikt.

Et annet motargument har vært at størrelsen på eksportindustrien må opprettholdes på et visst nivå slik at kostnadene ved å bygge den opp igjen etter oljetiden ikke blir for stor (les: Hollandsk syke).

Det er muligens riktig, men argumentet bygger vesentlig på at industrien er relativt uavhengig av oljeindustrien eller ikke er knyttet til andre vedvarende naturressurser med ressursrente. Det stemmer i liten grad for store deler av norsk industri som likevel vil måtte omstille seg etter oljealderen, helt uavhengig av dagens finanspolitikk.

Kostnadene ved en begrenset effektiv vaksinasjon mot hollandsk syk er høye og kommer i form av en vesentlig forsinkelse på løsningen av dagens velferdsproblemer.

En forventet rikere fremtidig generasjon vil dessuten også ha flere ressurser til å løse omstillingsproblemet: Det å ta et fall i inntekt på 10 prosent er lettere å bære om man tjener åtte hundre tusen enn om man tjener halvparten.

Omstillingskostnadene blir nok også mindre når kloke hoder i Nordsjøen etterhvert brukes på land.

Den usikre fremtiden

Et annet motargument for mer bruk av oljepenger i norsk økonomi er det faktum at fremtiden er usikker. Vi vet ikke med sikkerhet at velferden dobles med hver generasjon. Det kan hende at neste generasjon kanskje bare blir 50 prosent, eller kanskje hele 150 prosent, rikere enn oss.

Denne inntektsusikkerheten kan være et argument for å spare til dem. Men selv om de kun blir 30 prosent rikere, er det likevel slik at det er betydelig velferdsgevinster ved å bruke betydelig mer av dagens oljefond enn det den nåværende handlingsregelen legger opp til.

Risikoen ved å være tungt investert i verdens finansmarkeder - hvor det mangler markeder hvor en kan forsikre seg mot at store nasjoner muligens ikke kan betale tilbake sin gjeld (les: eldrebølgen) - trekker også i retning av å bruke en større andel av oljeformuen nå.

Dagens bruk av oljepenger må gjøres med betraktninger om velferd over tid - da må også hensynet til dagens generasjon telle.

Referanse:

Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 2. november 2013.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på