Finnes det noen medisin mot juksesyken i arbeidslivet? Her er tre lærdommer om vanejuks fra forskning.
KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse
Professor og kollega Linda Lai ved Handelshøyskolen BI har tidligere rettet søkelyset mot fenomenet juks i arbeidslivet (lenke til artikkel om Juksesyken). Hun viste hvordan ledere kan være involvert i juks i form av bestikkelser, underslag og løgn.
- Les mer: Juksesyken
Den mest synlige juksesaken høsten 2015 hvar bilprodusenten Volkswagen (VW) som systematisk manipulerte utslippsdata fra sine biler.
I etterkant av slike avsløringer reises det spørsmål om hvem som tok beslutningene, og om hvem som visste hva på hvilke tidspunkter. Uttalelser fra ansatte i Volkswagen tyder på at det hersket en fryktkultur i bedriften. Folk har visst om jukset, men ikke tatt sjansen på å rapportere om det.
Kultur for å jukse
Moralpsykologi er en forskningsgren som kan bidra til forståelse av hva som foregår når juks blir en del av kulturen på en arbeidsplass.
Ledere som ønsker å motvirke juks i egne rekker, kan hente lærdom fra denne forskningen.
En leder bør være ekstra vaktsom mot at juks blir en del av mønsteret for hvordan ledere og medarbeidere oppfører seg. I tilfellet Volkswagen kan vi snakke om vanejuks.
Fra empiriske studier av menneskelig adferd kan vi skille ut tre lærdommer om vanejuks:
1. Hvem som helst kan bli vanejukser
I den dydsetiske tradisjonen, som stammer fra Platon og Aristoteles, er det karakter og personlighet som avgjør om en person som er fristet til å jukse, faktisk gjør det eller ikke. Indre kvaliteter som integritet, mot og ærlighet settes på prøve, og de mest standhaftige avstår fra å jukse.
Moralpsykologiske studier tyder på at denne antagelsen må revideres. Eksperimenter viser at trekk ved situasjonen ofte er mer utslagsgivende for om noen jukser eller ikke. Folk som nettopp har fått påminnelser om moral og verdier, jukser ikke.
Folk som nettopp har kjent seg urettferdig behandlet, jukser. listen over situasjonstrekk som påvirker adferd, er lang. Konklusjonen er at ingen er immune mot å bli trukket inn i vanejuks. Hver og en av oss er avhengig av tydelige tilbakemeldinger når vi er på vei ut på skråplanet.
Den neste lærdommen handler om hva vi er istand til å få med oss av moralske aspekter ved det vi holder på med. Etter en stund blir vi blinde for dem:
2. Vanejuks er usynlig for dem som utøver det
Syklisten Tyler Hamilton har skrevet bok om tiden da han var med på laget til Lance Armstrong, og drev med doping i stor skala. Han skildrer hvordan medlemmene på laget etterhvert ble overbevist om at det de gjorde, ikke var juks.
«Du kunne ha koblet oss opp mot de beste løgndetektorene i verden, og spurt oss om vi jukset. Vi ville ha svart nei, og det ville ikke slått ut som løgn. » Dette er typisk for hva som kan skje i et miljø hvor juks blir en del av hverdagen.
Prosessen som fører til vanejuks, går gjerne gjennom tre trinn som kan observeres hos alt fra syklister som doper seg, til finansfolk som selger tvilsomme produkter til kundene sine, og sikkert også hos ingeniører som trikser med utslippsdata for biler.
Først opplever aktørene moralsk dissonans, et sterkt ubehag ved å skulle gjøre noe som går imot deres moralske overbevisninger.
Deretter går de inn i en fase med moralsk nøytralisering, hvor de snakker seg ut av ubehaget, og overbeviser seg selv og hverandre om at det er i orden å gjøre dette likevel. Dette åpner for vanejuks, eller det som kan kalles normalisering av tvilsom adferd.
Hva kan ledere gjøre for å hindre et utviklingsspor hvor den moralske dissonansen forsvinner? Det kan først og fremst skje gjennom å skape et ytringsklima hvor forsøk på å nøytralisere blir utfordret.
Den siste lærdommen fra moralpsykologi er:
3. Vi kan punktere vanejuks med argumenter
Det er faktisk mulig å få vanejuksere til å skifte perspektiv og se at det de holder på med er urett. Prosessen kan være tung, og den første konfrontasjonen kan være smertefull. Den som forsøker å utfordre på denne måten, kan ha de to foregående lærdommene fra dette forskningsfeltet i bakhodet.
Lærdommen om at hvem som helst kan bli involvert i vanejuks, kan gjerne oversettes til en innsikt om at det faktisk kunne vært meg. Det er lite nyttig å moralisere mot juksere, og hevde at de er helt forskjellige fra ikke-juksere. Forskningen gir oss i hvertfall ikke grunnlag for å ha en slik selvgratulerende innstilling.
Referanse:
Artikkelen er publisert som gjestekommentar om ledelse i Dagens Næringsliv 25. januar 2016.