I denne krisen mangler vi et sterkt lokomotiv som kan trekke i gang verdensøkonomien igjen. Det vil særlig ramme Norge, som også står foran en oljedrevet nedtur.
Norge er i ferd med å åpne gradvis opp etter å ha vært nedstengt i to måneder. Fremover vil oppmerksomheten være rettet mot smittevern, det å holde avstand og å teste og isolere syke.
Betyr det at norsk økonomi, som ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) falt med dramatiske 14 prosent i løpt av to uker i mars, raskt vil ta seg tilbake til nivået vi var på før krisen startet?
Kan vi håpe på en såkalt V-formet oppgang – raskt ned og raskt opp igjen?
Det korte svaret er at det vet vi ikke. Det lange svaret er at det vil avhenge av hvordan pandemien utvikler seg når verden åpner opp, og om det kommer en ny bølge med smitte til høsten, slik helsemyndigheter advarer om.
Personlig tror jeg oppgangen kommer til å ta lengre tid enn det vi ser i en typisk V-formet oppgang, men jeg håper jeg tar feil.
Å lage økonomiske prognoser nå er ikke bare krevende, det har også begrenset verdi. Prognoser gir anslag for veien videre, basert på historiske, estimerte sammenhenger, som igjen blir påvirket av noen forstyrrelser. Problemet nå er imidlertid at mange av de estimerte sammenhengende ikke nødvendigvis holder, og forstyrrelsene som påvirker økonomien er av et format som er vanskelig å identifisere.
I tillegg har vi utfordringer med å måle temperaturen i økonomien, da tallene vi får inn er usikre. For eksempel kunngjorde SSB nylig at myndighetenes tiltak for å begrense koronapandemien får konsekvenser for hvordan konsumprisindeksen ble målt i april. Store endringer i konsumet fører til at en rekke tjenester må behandles særskilt.
Digitaliseringen har endret folks adferd og muligheter
Mest utfordrende er nok likevel forutsetningen som ligger til grunn i de fleste makromodellene, nemlig at man skal tilbake til samme likevekt som før krisen. Folks adferd og mulighetene skapt med digitaliseringen kan ha endret det. Flyselskapene er innstilt på at det kan ta flere år før normalisering, og da trolig på et lavere nivå enn før. Hensynet til miljøet forsterker dette.
Pandemien reiser derfor en rekke spørsmål knyttet til hvordan man best kan forutse store konjunkturelle svingninger på kort sikt, analysere strukturelle endringer på lang sikt, og ikke minst: hvordan best tilpasse økonomisk politikk til disse endringen.
Det er imidlertid lærdom å hente ved å sammenligne med tidligere kriser. For det første: Pandemien er en global krise, i enda større grad enn under den globale finanskrisen i 2008/2009. Etter som episenteret har flyttet seg rundt kloden, har land etter land lukket sine grenser og begrenset aktiviteten. Men selv land som ikke har stengt helt ned, slik som Sverige, har opplevd et fall i aktivitet basert på adferdsendringer for å unngå smitte.
Tilbake til 1930-tallet
Konsekvensen er at både industrialiserte og fremvoksende land har hatt en kraftig økonomisk tilbakegang. Ifølge IMF ligger mer enn 60 prosent av alle land i verden an til å falle med mer enn fire prosent i år. Vi skal helt tilbake til den store depresjonen på 1930-tallet for å finne en situasjon der omfanget av en krise rammer så bredt.
Til sammenligning var finanskrisen hovedsakelig en krise i industrialiserte land. De fremvoksende landene kunne derfor bidra med å trekke verdensøkonomien ut av krisen.
Problemet denne gangen blir dermed at man ikke har noe opplagt sterkt lokomotiv som kan trekke verdensøkonomien opp igjen. Det vil ramme Norge særlig. Vi står foran en oljedrevet nedtur også. Kina bidro både direkte og indirekte til at finanskrisen ble så mild i Norge, ved at både global etterspørsel og etterspørsel etter energi økte.
For det andre ser vi at denne gangen er det ikke bare industriproduksjonen som har falt verden over, men også tjenesteytende næringer. Nå ser vi at i land som åpner opp, øker industriproduksjonen, mens tjenesteytende næringer henger etter. Kina, som åpnet opp først, viser tydelig tegn på det. Grunnen er at folk holder igjen på konsum av tjenester, på grunn av frykt for smitte, eller begrensninger på sosial avstand. De vil trolig vare til pandemien er under kontroll.Kanskje kan oppgangen i finansmarkedene de siste ukene tolkes som et tegn på at nedturen er over?
Jeg tror det heller henger sammen med omfattende økonomiske stimulans globalt, det vil si lave renter og aktiv finanspolitikk. Dessuten er de finanspolitiske stimulansene stort sett lånefinansierte, noe som kan føre til begrensing på offentlige utgifter og global vekst med tiden. Det er ikke mer enn et par år siden finansbudsjettene verden over fullt ut hentet seg inn etter finanskrisen.
Legger vi til opptøyer i USA og økt proteksjonisme er det ikke så lett å ha stor tro på en snarlig opptur etter pandemien.
Før eller siden vil aktiviteten likevel ta seg opp igjen. Det gjør den alltid.