Vi går inn i russetida. Det er på tide å irritere seg over den håpløse ungdommen. Det er en kjent øvelse opp gjennom historien. 1920-årene var de provoserende pikenes tid.
KOMMENTAR: Christine Myrvang om forbrukersamfunnet
En ny kvinneskikkelse kom til syne i 1920-årene. Unge piker klipte håret kort, sminket seg kraftig og iførte seg dristigere kjoler. De syklet og kjørte bil, kjederøykte sigaretter, drakk som mannfolk, flørtet som tøser og kastet seg ut i ville jazzdanser som charleston og black bottom.
Gjennom utseende, oppførsel og forbruk utfordret disse pikene grensene mellom kjønnene. Det var en form for ungdomsopprør, et frigjøringsprosjekt, og det gikk ikke upåaktet hen.
Backfisch og flapper
De unge pikene fikk flere kallenavn. I Norge ble gjerne det veletablerte uttrykket backfisch brukt, som var tysk og betydde «stekefisk», det vil si fisk som var for liten til å kokes. Det franske uttrykket la garçonne ble også anvendt, det vil si «guttejenta» eller også «ungkarspiken».
I USA ble betegnelsen flapper. Dette viste til en ikke flygeferdig fugl som «flappet» med vingene. De tøylesløse flapperne ble kjente kvinnefigurer i samtidslitteraturen, blant annet i forfatteren F. Scott Fitzgeralds bøker. Hollywoods filmindustri var også en viktig formidler av den frekke flapperskikkelsen.
Alle uttrykkene hadde noe nedlatende ved seg. Backfischen, ungkarspiken og flapperen fikk ha seg unnskyldt. De hadde ikke blitt hele, voksne mennesker ennå.
Ville tider
I USA snakket man om «The Jazz Age», i Frankrike «Les années folles». 1920-tallet var de ville årene. Den rastløse ungdommens tid.
Den fengende populærmusikken jazzen var kontroversiell. I USA ble den forbundet med «den tapte generasjon», ungdommen som vokste opp i kjølvannet av første verdenskrig. Framfor alt var den også symbol på det multikulturelle samfunnet, som hadde mange dystre kritikere.
«Negermusikk» var det rasistiske tilnavnet jazzen fikk. Den norske økonomiprofessoren Knud A. Wieth-Knudsen kalte den «et av Tidens mange Degenerationstegn». Jazzen vitnet om at mennesket var på retur tilbake til dyrestadiet, mente han.
Enden er nær
Mens pikene ristet på baken til den nye populærmusikken, så hoderystende kritikere kulturkrise og endelikt komme.
Antifeminismen Wieth-Knudsen var bekymret for at de unge pikene ødslet sine «bedste Unggdomsaar paa Cyklen, i Kinoen, ved Radioen, under Jazzen og Flirten». Jenter tok jobb ved telegrafen, på kontorer og i butikker.
De tjente egne penger, men problemet var, slik professoren så det, at pikene manglet økonomisk fornuft. Desto mer var de preget av «Efterlignelsestrang, Modegalskab og Fornøjelsessyge»
Alvorstunge mørkemenn fryktet at festkultur, materialisme og nye kjønnsrollemønstre ville føre til familienes oppløsning, samfunnets fordervelse og den hvite rasens fall.
«Kall de unge tilbake fra røkfylte, jazzdirrende lokaler,» oppfordret ukebladet Allers i 1926, «og la hjemmet med sin kjærlighet, hygge og varme gi dem en annen luft for legeme og sjel.»
Medier og reklame
Gjennom grammofonen og radioen ble jazzmusikken spredt, og massemedier som filmer, ukeblader og aviser formidlet de moderne pikenes «look» på en effektiv måte. Flapper-fenomenet ble transnasjonalt.
Selv om få piker virkelig var «fullblods» flappere, så ble den nye stilen en mote som damer i alle aldrer etter hvert tok til seg. Særlig ble det korte håret en markør for den moderne tid.
Reklame i art deco-stil formidlet androgyne og dekadente pikeskikkelser med slørete, flørtende blikk.
Det kom egne sigarettmerker for kvinner, og i annonsene kunne pikene framstå som selvsikre og selvstendige personer.
Jazzalderen banet vei for det moderne sanitetsbindet. En mindre pertentlig seksualmoral og noen færre tabuer gjorde at amerikanske bindprodusenter tok sjansen på å reklamere mer åpent for intimproduktene.
Slemme pikers feminisme
I USA kunne annonsetekst og bilder spille på de aktive og frihetssøkende flapperne: «Du bærer de mest flortynne kitler og de livligste kjoler uten et øyeblikks frykt eller tvil. Du kan holde på i timevis: kjøre bil, danse, spasere: møte alle situasjoner uten å tenke deg om. Navnet er Kotex.»
Det tok flere tiår før damebindene ble alminnelige i brede lag av befolkningen.
«De er slemme som djevler, harde som negler, smarte som kjeltringer, og de har mot til å leve uten moral eller overbevisninger. Ingen mann kan holde dem i tømmene!» het det i en amerikansk flapperroman.
Kvinnene var kommet ned av pidestallen. De ville leve ut sine egne behov.
Avisa Tidens Tegn hadde i 1925 en avisreportasje fra Paris hvor en ung kvinne uttalte seg på denne måten: «Jeg beundrer vor tids unge piker. De er ikke alltid tækkelige. De har et hensynsløst hastverk. De vet, at livet er kort. De vil frem. De vil leve.»
Forbrukersamfunnet
Flapperfeminismen avviste at unge kvinner skulle bære samfunnets moral gjennom måtehold og kyskhet.
Ungdomsopprøret som disse pikene representerte hyllet i ytterste konsekvens materialismen, og flapperne var tidas ultimate konsumenter. Shopping ble atspredelse og underholdning. Penger kom og gikk.
Det sier seg selv at de færreste kunne leve et slikt liv i praksis, særlig ikke i Norge, der 1920-årene var ustabile økonomiske tider. Og i USA buklandet jazzalderen med krakket i 1929.
Like fullt dyrket 1920-årenes frekke og utagerende piker et frigjøringsprosjekt som pekte fram mot forbrukersamfunnet.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagbladet 18. april 2015 under vignetten "Historisk".