Hvorfor skal Norge tviholde på formuesskatten, en skatteform de fleste andre land forkaster? utfordrer Ole Gjems-Onstad ved BI.
DEBATT: Ole Gjems-Onstad om formuesskatt
Formuesskatten treffer skjevt, ifølge tre kjære kolleger fra Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen. Det er som å bekjentgjøre at man har oppfunnet hjulet. Formuesskattens manglende treffsikkerhet er en sentral grunn til at Norge er nesten alene om formuesskatt.
Pressens dramatisering er en yrkessykdom. Ingen forbauses derfor når Aftenposten 29. april 2014 slår opp at en del norske milliardærer har en prosentvis lavere formuesskatt enn den nominelle sats på 1,0 prosent (ifjor 1,1 prosent).
Rødmer beklemt
Men man rødmer beklemt når tre NHH-professorer stolt proklamerer dette som en nyhet, og energisk konkurrerer med rødgrønne politikere om å forenkle formuesskattedebatten.
Det gir liten mening å omtale milliardærers skattebelastning uten å trekke inn hva deres selskaper betaler i skatt. Skatt er skatt, enten den rammer en selv direkte eller indirekte ens næringsvirksomhet.
Nullskattyterbegrepet er så misvisende at det burde medføre straffeskatt - med høy sats. Man klarer ikke i noen fornuftig mening av ordet å bli nullskattyter hvis man eier selskaper som betaler skatt.
Selv finansminister Siv Jensen ser ikke helt ut til å ha fått med seg dette poenget, og hun går dermed i en retorisk felle.
En forkastet skatt
Bergen har vært Norges mest internasjonale by. Man kunne kanskje håpet at tre professorer fra denne hjemlige metropol i en kronikk om formuesskatt hadde minnet om at nesten alle andre land har forkastet den.
De tre NHH-professorene Jarle Møen, Terje Rein Hansen og Guttorm Schjelderup mener skjevhetene kan rettes opp. Andre land har trukket den enkle konklusjon at det får man ikke til.
Korstog for mer formuesskatt
NHH har den senere tid nærmest blitt den akademiske base camp for korstoget for mer formuesskatt. For en tid siden ble en studentoppgave fra NHH sterkt promotert i pressen. Meg bekjent var oppgaven hverken da eller senere publisert. Enkelte av oss vil dermed føle det litt forsert å omtale et studentarbeid som forskning. Det er utfordrende å ta på alvor synspunkter om at formuesskatten ikke svekker ens evne til å investere.
Nok en grunn til at mange land finner formuesskatt uklokt er at skatten må betales selv om man ikke tjener penger. Også i dårlige år skal staten ha sitt. Dermed kan formuesskatten forsterke negative konjunktursvingninger og virker ekstra urimelig.
Flere enn meg undrer seg over at NHH-miljøet ikke har mer tanke for de gründere som av formuesskatten presses til å selge seg ned i sine selskaper. Ikke kan de ta ut høy lønn som vil drive opp ansattes lønnskrav, og utbytte kan av en rekke grunner være uaktuelt. Intet land er tjent med å behandle vellykte entreprenører på denne «norske» måten.
Rike betaler ikke mer
Formuesskatten har til felles med inntektsskatten det som igjen er typisk for mange politisk-ideologiske tiltak: Virkeligheten lar seg ikke presse inn i intensjonen. Politikerne legitimerer høye skattesatser for vanlige folk med å si at det hele skjer i utjevningens navn og at de rike betaler mye mer. Den enkle sannhet er at de rike ikke gjør det. De har aldri gjort det, og kommer aldri til å gjøre det. Akademikere burde bidra til en realitetsforståelse av systemet.
I et velferdssamfunn betaler lønnstagerne gildet. Det er dem man i prosenter kan skatte hardt uten at det skader økonomien alt for meget. Effektive formuesskattesatser og inntektsskatter for de sentrale aktører i næringslivet på høyde med satsene for vanlige lønnstagere, er urealistisk politikk, nettopp fordi det ville skade oss alle.
Dessverre svelger finansministeren ifølge Aftenposten argumentet om at milliardærene slipper «billig» fordi formuesskatten treffer skjevt. Man kan faktisk frykte endringer som føre til ytterligere skjerpelser av formuesskatt for vanlige folk.
Drømmen om evig formuesskatt
Døm aldri politikere etter hva de sier, men hva de gjør. Frp og Høyre var med på den skjerpelsen av skatten på fritidsboliger definert som sekundærboliger, som de rødgrønne foreslo.
Venstres finanspolitiske talsmann vill rette opp enkelte milliardæres manglende formuesskatt ved å innføre skjerpet skatt på luksusboliger. Hans parti er for en bedre skole; det forstår man når man tar inn over seg partifellens regneferdigheter. En milliardær «skulle» med en formue på én milliard kroner betale kroner ti millioner kroner i formuesskatt. Man skal bo i en nokså spesiell bolig, for eksempel Slottet med tilhørende hage og Stortinget og Akershus som en slags båthus og uthus for å nå verdsettelser som kunne gi den type boligskatt.
Argumentasjonen for evig formuesskatt som nå særlig målbæres av Aftenposten, de markeringslade musketerer fra NHH og rødgrønne politikere, er provinsiell.
Det spørsmålet man hele tiden unngår er enkelt: Hvorfor skal Norge tviholde på en skatteform de aller, aller fleste andre land forkaster?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 5. mai 2014.