Å gi forskeren frihet til å bestemme de gode prosjektene er en nødvendig pris å betale for å kunne sikre seg de beste.
Debatt: Dagfinn Rime om striden i Statistisk Sentralbyrå
SSB og Norges Bank (NB) er institusjoner med viktige samfunnsoppdrag. Norges Bank har ansvaret for pengepolitikken. SSB produserer statistikk og lager blant annet analysegrunnlag for finanspolitikken. Dette er institusjonenes kjernevirksomhet. Begge institusjonene har også forskningsavdelinger, som ikke tilhører kjernevirksomheten. Spørsmålet er om forskningen gjør kjernevirksomheten bedre. Mitt svar er ja, men kun hvis forskningen holder høy kvalitet. Mitt grunnlag for å hevde dette er 12 års erfaring som forsker i Norges Bank, periodevis også som leder for forskningen, før jeg flyttet til BI 2014.
Debatten om omorganiseringen av forskningen i SSB har sporet helt av. I den grad forskningens rolle har blitt reist, har spørsmålet oftest vært om SSB i det hele tatt trenger en forskningsavdeling. Som forsker i NB ble jeg ofte møtt med undring når jeg i sosiale sammenhenger fortalte om min stilling. Spørsmålet var stadig: Hva skal Norges Bank med forskere?
Les også: Trenger Statistisk sentralbyrå en egen forskningsavdeling?
Samfunnsoppdrag
Jeg mener SSB og NB må drive egen forskning for ikke å stivne. Forskningen i slike institusjoner er opplagt ikke en del av kjernevirksomheten. Men poenget er at forskningen, hvis den er god, skaper en mer tilpasningsdyktig organisasjon som kan drive sin kjernevirksomhet med høyere kvalitet.
Samfunnsinstitusjoner som SSB og NB må utvikle seg for å levere sitt samfunnsoppdrag. Utøvelse av pengepolitikken i NB er noe helt annet i dag enn for bare 10 år siden. For SSB vil jeg tro en rivende utvikling både innen teori (vår forståelse av hvordan samfunnet henger sammen) og empiriske metoder er viktig for å levere gode fremskrivninger.
SSB må være konkurransedyktig
Utvikling krever høy kompetanse, evne til å avgjøre nytten av nyere forskning, og ikke minst kreves det tid og frihet for den enkelte ansatte. Å holde seg oppdatert på forskningsfronten og selv teste ut nye modeller er svært krevende hvis en samtidig skal levere løpende analyse til politikk-formål. Derfor bør forsknings- og utviklingsarbeid organiseres i egne enheter.
Hvorfor må forskerne publisere? For å kunne kjenne og tolke forskningsfronten må du selv være «der», og selv delta i det ordskiftet. Det vil si at du må publisere. Fordi det er sterk konkurranse om de beste forskerne, også i Norge, må SSB tilby spennende oppgaver for å være konkurransedyktige. For en forsker-sjel betyr det frihet til å fordype seg i interessante problemstillinger. Lykkes forskeren, medfører det masse positive ringvirkninger. Den viktigste er at den kompetansen forskeren tilegner seg i sin publiseringsvirksomhet brukes til å utvikle kjernevirksomheten.
God forskning utforder det etablerte
Med slik frihet må det naturligvis følge kontroll. Publisering i internasjonale topp-tidsskrifter har utviklet seg til å bli den beste kontrollen. Der er det flere anonyme fagfeller som vurderer kvaliteten. De har både kompetanse på det spesifikke feltet og er uhildet. Forskeren selv og kollegaer er ikke uhildet, og SSBs ledelse eller byråkratene i Finansdepartementet har hverken tid eller kompetanse til å vurdere om arbeidet holder høy kvalitet. Friheten til å forske er et knapt gode som bør gis til dem som kan utnytte det best mulig. Fagfelle-vurderingene i tidsskrifter er blitt den beste måten for å vurdere faglig kvalitet.
God forskning utfordrer det etablerte. Det siste vi vil er at beslutningsgrunnlaget for penge- og finanspolitikken er basert på noe annet enn det ypperste av kunnskap. NB og SSB har imidlertid få naturlige konkurrenter. Korreksen må komme innenfra. Dette er krevende, men viktig. Det er (for) lett å holde på det etablerte. Forskeren («endringsagenten») må ha tilegnet seg god kompetanse for å bidra til utvikling i en slik situasjon.
Tett på problemstillingen
Kan ikke forskning og utviklingsarbeid skje utenfor SSB? Hvis en ønsker å involvere forskere i utviklingsarbeid, må også forskeren være tett på problemstillingene. Dette er vanskelig hvis en er på utsiden. Det er for mange viktige spørsmål som må belyses, og for få dyktige forskere, til at SSB kan dekke sitt behov for forskning hos universiteter og høyskoler. Derfor har da også de fleste sentralbanker egne forskningsavdelinger som oppfordrer til akademisk publisering.
Det er mye støy rundt omorganiseringen av forskningen i SSB. Det hevdes at SSBs ledelse bruker omorganiseringen til å styre forskningsagendaen. Det kan være fristende i en politikk-institusjon å prøve å sette agendaen og få besvart sine spesifikke spørsmål. Imidlertid vil et slikt miljø slite med å tiltrekke seg de beste forskerne. Forskeren selv er i den beste posisjon til å identifisere gode akademiske forskningsprosjekter.
Faglig kvalitet
Noe annet går ut over den faglige kvaliteten. Å gi forskeren frihet til å bestemme de gode prosjektene er en nødvendig pris å betale for å kunne sikre seg de beste. Gevinsten vil være forskere med høy kompetanse og god evne til å bidra til utvikling av kjernevirksomheten. Publikasjoner i internasjonale tidsskrifter med høy kvalitet er ikke SSBs kjernevirksomhet, men likevel nødvendig for å fylle samfunnsoppdraget.
Debattinnlegget stod først i VG 02.11.2017.