Den sentrale valutaen i politikken er tillit. Personer som skal representere oss, må fortjene det.
KRONIKK: Stig Berge Matthiesen og Birthe Eriksen om varsling
Vi befinner oss i en brytningstid når det gjelder kunnskap og bevissthet om både varsling og seksuell trakassering. Det gjenspeiles i den oppmerksomheten Trond Giske-saken har fått.
Saken har blitt et slags symptom på tiden vi befinner oss i. Tilsvarende saker i andre politiske partier de siste årene har ikke på langt nær blitt gjenstand for samme fokus, fordi modenhetsnivået da disse hendelsene inntraff ikke var til stede på samme måte.
#metoo forandret spillet
#metoo-kampanjen i USA, som startet som en motreaksjon mot filmmogulen Harvey Weinstein sine eskapader, og som til slutt nådde Norge, har vært en «game changer» for arbeidslivet her til lands.
Nye standarder om hvordan man bør oppføre seg, og hvor grensen for seksuell trakassering synes å gå, har bredt seg fra yrkessektor til yrkessektor, etter hvert som ulike grupperinger av kvinner har stått fram med sine erfaringer.
At enkeltpersoner risikerer en boomerang-effekt, der man plutselig må stå til regnskap for tidligere års kontroversiell eller klanderverdig oppførsel, har vært en «aha-opplevelse» for mange ledere innen for eksempel teater og media.
Og det skulle ikke stoppe med arbeidslivet. Effekten av #metoo spredte seg etter hvert fra arbeidsliv til den politiske arena.
Bratt læringskurve
Våre folkevalgte - men også media - har hatt en voldsom læringskurve fra varslingssakene om økonomisk kriminalitet i Siemens, Tønne-saken, Yara og Telenor-Vimpelkom, til den tragiske Monika-saken og de andre justissakene, kommune-sakene og nå til varsling i en politisk organisasjon.
Det er en rød tråd her, ikke minst læring om betydningen av en solid og habil saksbehandlingsprosess, som vilkår for å sikre tillit og legitimitet til utfallet av denne saksbehandlingen. Bare slik kan destruktive konflikter hindres.
Politikkens vesen
Mens arbeidslivet er regulert av arbeidsmiljøloven, der målet er å ha forsvarlige og helsemessig sunne arbeidsplasser preget av autonomi, medbestemmelse og læring, samtidig som virksomhetene er produktive, er det andre mekanismer som gjelder i politikken. Politikkens vesen er nemlig konflikt og kamp for å oppnå politiske målsettinger og taburetter.
Arbeidslivet er regulert av forsvarlighet i samhandlingen mellom ledere og ansatte der de yrkesaktive ikke skal utsettes for uheldige psykiske belastninger i form av brudd på arbeidsmiljøloven, som trakassering eller utilbørlig opptreden, eller settes til krenkende arbeid.
Den sentrale valutaen
Kravet er imidlertid enda strengere til innehavere av politiske verv. Den sentrale valuta i politikken er nemlig tillit. Personer som skal representere oss, må fortjene det gjennom at vi, eller et tilstrekkelig antall mennesker, viser de valgte personene tillit.
Ingen kan kreve at noen har tillit til en, for eksempel som politisk valgt leder. Tillit kan ikke besluttes eller vedtas. Det er strengt tatt ikke nødvendig å ha gjort noe positivt galt for å miste tillit. Tillit tar det ofte tid å bygge opp, men er tilsvarende lett å miste. Klok og forstandig atferd, der personen opptrer som et eksempel til etterfølgelse, bygger tillit.
Varsling utfordrer makten
Når det gjelder politiske organisasjoner, så er det særtrekk ved disse som virkelig kommer til overflaten ved varsling. Varsling utfordrer alltid makt, i enhver organisasjon. Men når det varsles i organisasjoner som har det å skaffe og forvalte makt som sitt formål, da kommer dette med makt ekstremt sterkt til uttrykk.
Ved varsling er det ofte to helt ulike virkelighetsoppfatninger som kolliderer. Når en varslingsprosess igangsettes i en politisk organisasjon, er det ikke bare virkelighetene til varsler og omvarslede som tørner sammen. I tillegg kommer krefter som vil omdefinere påstander om objektive, kritikkverdige forhold til ren maktkamp; altså omdefinere påstander om brudd på rettslige og etiske normer til politikk.
Kritikk kan pulveriseres
Det er det samme vi ser i mange av varslingssakene i kommunal sektor og i enkelte saker på høyt nivå i statlige foretak og organ. Om makten varselet utfordrer er sterk nok, så kan et varsel om særdeles alvorlige kritikkverdige forhold pulveriseres ved at det reformuleres som politikk.
Uten tilstrekkelige ressurser og maktmidler, er kampen mot slik motmakt sjanseløs og ødeleggende for den som varsler.
Våre politiske partier er selve byggesteinene for demokratiet vårt. Det er i våre politiske partier vi lærer opp, bygger holdninger og verdier og velger ut de representantene som skal bekle viktige verv og posisjoner, der de skal forvalte makt og fordele goder og ressurser på vegne av oss alle.
Vi har dermed en felles interesse i at det sosiale samspill fungerer på den politiske arena, altså at man holder seg innenfor grensene for akseptabel atferd. Slik opprettholdes tilliten til de folkevalgte.
Lærepenge om varsling
Det er i denne sammenhengen at varslingsinstituttet får sin relevans. Et velfungerende varslingsinstitutt, også internt i politiske partier, er i alles interesse, uavhengig av politisk tilhørighet.
Varsling er en lojal handling, både overfor partiet og overfor samfunnet. Det er en ekstraordinær kommunikasjonskanal som kan benyttes når andre former for ledelse og kommunikasjon ikke fungerer effektivt.
Vilkårene for at varsling skal fungere, er imidlertid en åpen og sunn organisasjonskultur uten misforståtte holdninger til hva lojalitet er.
Den viktigste premissen er gode arenaer internt i organisasjonen for åpenhet og respekt. Og når det gjelder:
Gode rutiner og system som sikrer at fokuset holdes på det objektive innholdet i et varsel, slik at det ikke undergraves. På dette området er det mange virksomheter som har litt å lære.
Referanse:
Artikkelen er først publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagsavisen 12. januar 2018.
Tekst: Professor Stig Berge Matthiesen ved Handelshøyskolen BI og advokat og PhD Birthe Eriksen i Guide Advokat DA. Artikkelforfatterne er medlemmer av regjeringens varslingsutvalg.