Skal det være noe poeng i å banne, må det være i kirka, skriver Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker ved Fafo
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om ytringsfrihet
Udåden i Paris oversatte grovkornet satire til blodig alvor. Det har utløst en intens internasjonal debatt om ytringsfrihet. Når ytringsfrihet diskuteres, trenger man ikke høre på det folk sier før de kommer til «men»: Alle er for – debatten står om grenser.
Hvor setter du dem selv? Aksepterer du ytringer som:
- Truer nasjonal sikkerhet, som Daniel Ellsbergs lekkasje av The Pentagon Papers i 1971 eller Richard Snowdens avdekking av CIAs massive overvåking i 2013? Var det rett å dømme Mordechai Vanunu til 11 års enecelle for i 1986 å blottlegge Israels atomvåpenprogram?
- Fornekter, forvrenger eller fortier fakta, for eksempel om holocaust? Skal norske aviser kunne trykke usannheter på lederplass? (PFU har svart ja). Skal forbryteres etnisitet oppgis? Har makthavere, kongelige og kjendiser lavere personvern?
- Er kvinnefiendtlige, for eksempel i sexistiske reklamebilder?
- Er utuktige i tekst eller fremvisning? Setter du grensen ved Mykle, Miller eller Bjørneboe – eller ved porno i kiosker og på nett? Bør Lars von Triers tabubrytende Idiotene eller Nyphomaniac vises uklippet, mens regissøren selv stenges ute fra Cannesfestivalen 2011 for ytringer oppfattet som nazivennlige?
- Er blasfemiske – som da Monthy Python’s Life of Brian først ble stanset av Statens Filmkontroll i 1980 og ikke vist av BBC eller ITV av frykt for å krenke kristne? Skal prelater eller imamer kunne latterliggjøres? Eller profeter? Hva med å bespotte Gud selv?
- Er voldelige – hvilke grøssere kan vises på kino: hvilken brutalitet tåles i dataspill?
- Er hatefulle eller hånlige – for eksempel ved anonyme nettroll? Er det hatefullt å kalle annerledes troende «hedninger» eller «vantro»?
3 prinsipper for ytringsfrihet
Så hvor setter du selv grensene? Hvem mener du bør sette dem – stat, trossamfunn eller redaktører? Og: Finnes det noen prinsipper som kan begrunne svarene?
1. Liv mer ukrenkelig enn følelser
Ett er i alle fall enkelt: Liv er mer ukrenkelig enn følelser. Da kan man ikke hevde at de som drepes kan unngå skjebnen med mer takt og pietet – altså at følgene er selvforskyldte. Det er en like falsk ekvivalens som å klandre jenta i miniskjørt for voldtekten. Ytringer og drap kan ikke likestilles. Men kortslutningen gjøres av dem som forfekter bruk av vold i religionens navn.
2. Symmetriprøven
Videre må etiske argumenter tåle symmetriprøven: Aksepterer du for andre det du krever for deg selv? Hvilke grenser aksepterer du at andre setter for deg? Det blir ikke mye ytringsfrihet igjen hvis alle som påstår seg krenket skal sette skrankene for den.
3. Retten til å motsi
Nok et prinsipp er enkelt: Ytringsfrihet er retten til å motsi. Særlig til å tale makten – og Roma – midt imot. For religion er ikke bare anskuelser: Religion er organisert makt, med dogmer, ortodoksi og kleresi, med emissærer og misjonærer. Som alle andre former for organisert makt må den tåle kritikk og harselas – tåle å bli karikert og provosert. For mange religiøse reformer, store som små, de siste par tusen år, er drevet utenfra, ofte etter innbitt motstand. Her hjemme var flertallet i bispekollegiet mot kvinnelige bisper i 1993 – i 2010 valgte det enstemmig en kvinnebisp til preses.
Og satire må kunne ramme laster og forderv, dårskap og overgrep – selveste pave Frans kritiserer sine kardinalers «moralske Alzheimer». Tro er autoritetstro, og da må den stadig utfordres. Det vil si å sette kritikken på spissen, av og til ved å endevende dogmer for å sjokkere til å konfrontere.
Ordets makt må brukes mot politisk makt ved å snu perspektivet og snu skammen. Kort sagt: Skal det være noe poeng i å banne, må det være i kirka.
Det sentrale er dette: Ytringsfriheten er en forutsetning for religionsfriheten, slik vi ser rundt om i verden i dag. Trossamfunn kan ikke heves over ytringsfriheten. Da må alle likestilles: Krever man at det kan misjoneres, må man tåle at det kritiseres. Ingen kan forlange monopol på å krenkes: noen krenkes hvis de ikke får fortelle om helvete, andre av å måtte høre om det. Ingen religion er trygg uten det sekulære samfunns garantier. Ja, sekterismen motvirkes av sekularismen. Menneskerettighetserklæringen formulerer det godt: «fremveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål». Det står ikke at du må leve i frykt for andres trosfrihet om de krenkes ved at du bruker din talefrihet.
"Vi må få latteren på vår side"
Nøkkelforsvaret av ytringsfriheten er Voltaires «Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier.» Sine tilhengere manet han ofte med ordene: «Vi må få latteren på vår side!»
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel på baksiden av Morgenbladet 23. januar 2015.