Pandemien gir god anledning til å forberede oss på de andre krisene vi står overfor, som global oppvarming eller risiko for kollaps i Oljefondet.
Da min bok «Oljeeventyret – som kom og gikk» kom ut på forlaget Spartacus i april, trodde jeg kanskje den allerede hadde mistet sin aktualitet. Så vel var det ikke.
Koronakrisen har hverken gjort klimakrisen mindre aktuell eller gjort oss mindre oljeavhengige.
- Les også: Ny innsikt i ny krise
Kanskje er det mest åpenbare at vi nå har fått demonstrert problemene som kan oppstå når Oljefondet investeres med høy risiko, samtidig som oljepengebruken følger normal realavkastning.
Fondet har tapt store deler av sin verdi på samme tid som vi har ekstra stor bruk for pengene til krisetiltak.
Jeg kritiserer ikke krisetiltakene, men at vi ikke hadde forberedt oss bedre på dem. Hadde regjering og storting hørt på flertallet i det utvalget jeg ledet (NOU 2016:20), hadde de brukt betydelig mindre penger hvert år og hatt en buffer å støtte seg på til å håndtere koronakrisen. Og hadde de hørt på det mindretallet som jeg utgjorde og som rådet til å ta mindre risiko, ville det finansielle tapet i år ha blitt mindre.
I stedet valgte de å ignorere begge. Det bør ikke få skje en gang til.
Allerede nå bør planer legges for hvordan vi kan få statsfinansene tilbake i balanse når dagens krise er over. Vår nylig avgåtte finansminister har foreslått kutt i bistand og kvoteflyktninger. Det vil neppe mange oppfatte som et konstruktivt kompromissforslag. Men noe må gjøres om vi ikke skal risikere å tømme hele fondet, slik Stortinget for drøyt hundre år siden tømte det meste av Statens reservefond fra 1904 – før resten gikk tapt i finansmarkedene under første verdenskrig.
Dagens krise i oljesektoren har dessuten brakt oppmerksomheten tilbake til hvor lenge vi kan drive med olje og gass her i landet. I likhet med flere andre ledende samfunnsøkonomer har jeg kommet til at hensynet til global oppvarming må veie tyngre enn våre nasjonale interesser for oljeinntekter.
Da blir det paradoksalt å diskutere stimulansetiltak for oljeselskapene. Meningsløst kan jeg ikke kalle det, for det er viktig å holde flest mulig i arbeid når ledigheten skyter i været. Men langt mer konstruktivt ville det være å bruke den muligheten som dagens krise gir til å styrke incentivene til bærekraftig virksomhet enn til subsidier til en næring som i utgangspunktet skulle gjøre oss rike.
Det sterkeste argumentet for fortsatt olje- og gassvirksomhet, tross utslippene den forårsaker hos kundene, har vært inntektene den genererer til støtte for velferdsstaten. Med dagens oljepriser lyder selv det argumentet hult.
Endelig bør dagens krise få oss til å tenke gjennom hvor eksepsjonelt store penger de aller fleste av oss har tjent på oljevirksomheten de siste to tiårene. Selv om produksjonen av olje og gass rundet toppen i 2005, steg investeringene i olje- og gassvirksomheten kraftig år for år frem til 2013. Blant annet på grunn av funnet av Johan Sverdrup-feltet ga den globale finanskrisen bare en liten pause. Og selv om aktiviteten deretter har avtatt, lå nivået i 2019 dobbelt så høyt som i 2002
Lønnsnivået, som for Fastlands-Norge i 1993 lå 12 prosent under det svenske, regnet i samme valuta, lå i fjor åtte prosent over etter å ha falt litt fra en topp på 18 prosent over i 2010. Det skyldes ikke bedre produktivitet, men den høye etterspørselen etter arbeidskraft som den lange investeringsboomen førte med seg.
Ikke det at produktiviteten var dårlig. Selv om den utviklet seg en smule svakere enn den svenske, bedret gjennomsnittlig norsk produktivitet seg med 2,7 prosent per år mellom 1993 og 2019. Men samtidig steg lønningene med fire prosent per år. Det hadde arbeidsgiverne råd til, fordi de kunne ta så godt betalt for varene og tjenestene de leverte.
Kollapsen i oljeprisen tjener som påminnelse om at denne lange superkonjunkturen nå trolig er over. Da har vi ikke lenger råd til å leve på samme måte som før, hverken statlig eller privat.
På grunn av koronakrisen vil nok lønnsveksten modereres betydelig både i år og neste år. Men utfordringene vil ikke forsvinne når koronakrisen er over. Derfor bør vi allerede nå begynne å se fremover etter nye og mer bærekraftige måter å tjene penger på.
Og så må vi lære å klare oss med å leve av det.