Strømmetjenesten Tidal må enten dokumentere at de ikke har manipulert lyttertall eller så må selskapet innrømme og rette opp sine feil, skriver Audun Molde.
DEBATT: Audun Molde om musikkbransjen
Da den norskutviklede strømmetjenesten Wimp i 2015 ble relansert med amerikanske eiere og Jay Z som frontfigur, var navnet endret til Tidal.
Forkortelsen Wimp for «wireless internet music player» fungerte ikke så bra internasjonalt, siden ordet betyr «pyse», «feiging», «ynkelig person». Nettopp hva Tidals eiere ikke bør vise seg å være nå.
Fra Wimp til Tidal
Navneskiftet og oppkjøpet signaliserte allerede ved den famøse lanseringen en kollisjon mellom den lille, innovative, norske kulturnæringsbedriften og en amerikansk forretningsverden.
Jeg husker gode møter med Wimp-ansatte som åpent presenterte teknologi, visjoner og forretningsstrategier. Jo, jeg kjenner fortsatt Tidal-ansatte som jeg vet er på kunstnernes side og som jobber nærmest idealistisk for å lage en bedre og bærekraftig strømmetjeneste, men for omverdenen er det ikke disse som snakker.
Når Tidals taushet brytes er det av amerikanske advokater i en stil vi er mer vant til fra dårlige tv-serier. De snakker på vegne av anonyme styremedlemmer i et holdingselskap registrert i et såkalt skatteparadis, Caymanøyene.
Langt fra Øya til Caymanøyene
Dette er grunnen til at mange i norsk musikkbransje – meg selv inkludert – er dypt skuffet og indignert over manipuleringen som Dagens Næringsliv (DN) og forskere fra NTNU har avdekket. Også da Jay Z og Co. overtok i 2015, var tonen at Tidal skulle profileres som et artistdrevet selskap, en strømmetjeneste på kunstnernes side.
Har vi sett mye til dette, i praksis? Nei, slett ikke. Satsene er blitt senket uten nye forhandlinger, og utbetalinger er stadig forsinket. Derfor er mange i bransjen, som egentlig vil Tidal vel – igjen, meg selv inkludert – ikke bare skuffet men også forundret. «Det er fra sine egne man skal ha det»; tvitret artisten Ingrid Olava. Det er veldig langt fra Øya til Caymanøyene.
Juks med salgstall og penger
Det er langt fra første gang i historien det har vært jukset eller forsøkt jukset med salgstall og penger i musikkbransjen. Nettopp en artistdrevet tjeneste som Tidal burde vite dette og lære av historien.
Tidal-skandalen kommer i kjølvannet av sakene rundt Facebook og Cambridge Analytica, diskusjoner om blockchainsikkerhet og om forvaltning av «big data» hos teknologiselskapene.
Den kommer som en kalddusj midt i revisjonen av Åndsverksloven i Norge, vår viktigste kulturlov som skal sikre inntekter til skapere og utøvere av kunst.
Får mindre enn de har krav på
Utbetalingene i strømmetjenestene kalkuleres fra markedsandeler, og følgelig er det en rekke andre artister, komponister og selskaper som har fått betalt mindre enn de har krav på. Dette er en ikke en lek med tall og data, men en manipulering til fordel for noen som går på bekostning av andre.
Reaksjonen er derfor ikke helt ulik slik den kunne ha vært dersom nettbanken skulle ha manipulert tallene og flyttet penger litt hit og dit på våre kontoer – for dette handler om både tillit, etikk, teknologi, merkevare og realøkonomi.
Undergraver egen merkevare
Tidal bør i utgangspunktet ha muligheter til å være et levedyktig nisjeselskap ved siden av Spotify, Apple Music, Deezer, Rhapsody og andre konkurrenter. Som en smart «fair trade» artistdrevet tjeneste med bedre lyd, god formidling og brukervennlighet.
Men hvor effektivt og arrogant er det mulig å undergrave sin egen merkevare? Flere artister trekker nå musikken sin fra Tidal-katalogen, og artistorganisasjonen Gramart vil kreve penger tilbake for sine medlemmer. Tono har anmeldt Tidal til Økokrim. Platebransjens organisasjoner krever gjennomgang og revisjon.
Tidal kan svare på to måter
Jeg håper Tidal vil svare grundig på dette, og det kan gjøres på to måter:
- Enten ved å saklig dokumentere og forklare hvordan DN tar fullstendig feil, noe som vil være i deres interesse ettersom de hevder at DN sine påstander er ren løgn basert på stjålne og forfalskede data.
- Eller ved å innrømme og rette opp sine feil, vise langt større åpenhet og forretningsmessig transparens, finne ut hva som egentlig er bedriftens grunnverdier og jobbe knallhardt for å gjenvinne tillit.
Hvis ikke noe av dette skjer, kan Tidal på vei mot nedleggelsen like godt skifte tilbake til sitt gamle navn Wimp – «pyse».
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringslivs Etter Børs-seksjon 16. mai 2018 med overskriften «Ikke vær pyse, Tidal».
Tekst: Audun Molde, førstelektor II ved Handelshøyskolen BI. Molde er musikkviter og forfatter av boken POP. En historie.