Det er påfallende at Jan Tore Sanner utnevner så mange fra norsk finansbransje til det nye oljefondsutvalget. Bransjen har egeninteresse i at fondets suksesstrategi brytes.
I Dagens Næringsliv 17. september skriver finansminister Jan Tore Sanner at det ikke var et «innfall» å be Sverdrup-utvalget vurdere den institusjonelle plasseringen av Oljefondets forvaltning. Hvis så er tilfelle, tilsier det dårligere dømmekraft hos den utgående politiske ledelsen i Finansdepartementet enn man kunne frykte.
Sanner skriver at vi med jevne mellomrom må heve blikket og revurdere organiseringen av Oljefondet. Så godt som alle er antagelig enige i det. Men hvor langt er et «jevnt mellomrom»?
Det er bare to år siden Stortinget, etter grundig behandling, vedtok ny sentralbanklov, og halvannet år siden den trådte i kraft. Den politiske ledelsen i Finansdepartementet er antagelig ganske alene om sin definisjon av et «jevnt mellomrom» for en så viktig offentlig institusjon.
Omkampen om plasseringen av Oljefondet som politisk ledelse i Finansdepartementet nå har tatt initiativ til, bryter med god norsk praksis for institusjonsbygging. Norsk praksis har bestått av møysommelige prosesser med utredninger fra kvalifiserte fagfolk, etterfulgt av brede forlik blant de politiske beslutningstagerne.
Brede forlik oppnås fordi beslutningene skal ligge rimelig fast og være immune mot skiftende politiske konstellasjoner eller enkeltpolitikeres personlige agendaer.
Det skal derfor godt gjøres å tolke innstillingen fra Stortingets finanskomité etter behandlingen av stortingsmeldingen om forvaltningen av fondet, som et mandat for omkamp om å flytte forvaltningen av Oljefondet ut av Norges Bank. Den kreative tolkningen av finanskomiteens innstilling, som politisk ledelse i Finansdepartementet synes å forsøke å dekke seg bak, innebærer at plasseringen av Norges Bank Investment Management (Nbim) skal vurderes annethvert år heretter. Mener Sanner virkelig dette?
Sanner forsvarer Sverdrup-utvalgets mandat ved å vise til at utvalget hverken skal foreslå endringer i investeringsstrategien eller retningslinjene for finanspolitikken. Plasseringen av forvaltningsorganisasjonen for fondet skal de derimot gi konkrete råd om.
Faglig sett har geopolitiske utviklingstrekk og spørsmålet om plasseringen av Oljefondet knapt noe til felles.
Det er en gåte hvorfor et utvalg som har sin faglige tyngde på geopolitiske utviklingstrekk ikke skal få gi et råd på det området hvor de er kompetente, mens de heller skal gi et konkret råd på spørsmålet om plasseringen av Oljefondet, hvor de knapt har faglige forutsetninger.
Sanner skriver også at Sverdrup-utvalgets medlemmer var nøye utvalgt for å vurdere plasseringen av fondsforvaltningen. Dette er en merkverdig uttalelse, i lys av at DN på lederplass var kritisk til habiliteten til lederen for utvalget, og skrev at han er «feil mann til en jobb det er vanskelig å forstå behovet for».
En grunnpilar for Oljefondet er at strategiutviklingen har vært basert på data og åpne, etterprøvbare argumenter.
Et eksempel på dette er at fondet var forvaltet som et de facto indeksfond lenge før noen norsk finansinstitusjon tilbød indeksfond til sine personkunder. Fra et rent finansielt perspektiv forteller forskning oss at en indeksnær forvaltning kan gi nær den høyeste forventede risikojusterte avkastningen etter kostnader.
I tillegg har den indeksnære strategien en annen fordel som er nært relatert til verdien av sterke institusjoner: Den minimerer faren for tilkarringsvirksomhet.
Aktører i den norske finansnæringen har en naturlig egeninteresse av at forvaltningen av Oljefondet bryter med det som har vært suksesstrategien. De ville være tjent med strategier med flere «aktive» oppdrag. Å flytte forvaltningen ut av Norges Bank kan ses på som en nødvendig forutsetning for å få dette til.
Det er derfor påfallende at politisk ledelse i Finansdepartementet har valgt å utnevne så mange personer med sentrale stillinger i norsk finansbransje til dette utvalget. De er sikkert godt egnet til å si noe om hvordan geopolitisk risiko påvirker investeringer, men de er neppe habile til å vurdere hvor fondsforvaltningen bør plasseres.
Når tiden faktisk blir moden for igjen å vurdere fondets styringsstruktur, bør det helst utredes av eksperter på offentlig forvaltning, uten bindinger til finansnæringen eller Nbim.
Da kan det hende at politikerne får et råd de faktisk bør lytte til.
Regjeringen nedsatte 3. september et utvalg som «skal vurdere langsiktige perspektiver for Statens pensjonsfond utland» (Oljefondet). Disse deltar i utvalget:
Utvalgets sekretariat ledes av Thomas Ekeli, som var sekretær for ekspertgruppen som nylig la frem rapporten «Klimarisiko og Oljefondet».
Publisert 24. september 2021