Fenomenet varsling må løftes ut av Arbeidsmiljøloven og gis en egen lov for å markere at behovet for varsling gjelder på alle samfunnsområder.
DEBATT: Jan Fougner og Nicolai Skjold om varsling
Det er alminnelig enighet om at varsling er viktig i et levende demokrati. Det er også alminnelig enighet om at varslere i dag ikke har et tilstrekkelig vern i arbeidsmiljølovens forbud mot gjengjeldelse. For å sette det på spissen; forbudet har samme virkning som et vedtak om godt vær.
Når regjeringens ekspertutvalg for varsling nå arbeider med nye regler om varsling må det prinsipielle utgangspunkt tas, ikke i vern av varsleren, men i varslingers samfunnsmessige betydning og hvilke incentiver samfunnet kan etablere for å fremme varsling.
Det er bare gjennom anerkjennelse av varsling som samfunnsgode at vern av varslere kan realiseres.
Varslere bør verdsettes
Historiens kanskje viktigste varsler, Carl von Ossietzky (oppslag i Wikipedia), avslørte som skribent og redaktør i Die Weltbühne Tysklands militære opprustning i strid med Versailles-freden mellom de to verdenskrigene. Han ble i 1936 tildelt Nobels fredspris parallelt med det som må regnes som den groveste form for gjengjeldelse; domfellelse for landssvik og tortur.
Diskusjonen om det norske varslingsinstituttet har aldri latt seg inspirere av Ossietzky. Hans eksempel er heller ikke representativt for de varslingssaker som oppstår i norske virksomheter.
Men Ossietzkys eksempel bør inspirere: Varsling er i samfunnets interesse, og samfunnets bør gi uttrykk for at varslere verdsettes.
Ikke bare i arbeidslivet
Fenomenet varsling må derfor løftes ut av Arbeidsmiljøloven og gis en egen generell lov for å markere at behovet for varsling gjelder på alle samfunnsområder, ikke bare i arbeidslivet.
Også andre enn ansatte og innleide arbeidstagere har behov for varslervern. De har også en stor samfunnsverdi som varslere. Ossietzky var en av dem.
Allmennhetens og myndighetenes behov for opplysninger om kritikkverdige forhold er vesentlig for transparens og etterprøvbarhet. Og behovet går lengre enn opplysninger om den enkelte virksomhets arbeidsmiljø.
Fra sviker til helt
Varslingslovgivningen gir i dag et formelt vern mot ugunstig behandling av varslere. Men reguleringen oppmuntrer ikke til varsling. Flere profilerte varslingssaker illustrerer samtidig den belastning varslere som står frem opplever.
Det er derfor ikke overraskende at halvparten av norske arbeidstagere avstår fra å varsle om kritikkverdige forhold de er kjent med, slik Fafo påpeker i sin siste rapport fra september 2016.
En uttrykkelig anerkjennelse gitt av samfunnet kan oppfordre til varsling og samtidig virke beskyttende. Er tiden moden for en godtgjørelsesordning som uttrykk for slik anerkjennelse?
Fenomenet er fjernt i vår rettstradisjon, men langt fra ukjent i andre. Godtgjørelsen skal ikke dekke noe tap, men markere samfunnets anerkjennelse av varslingen og dermed snu varslerens status fra sviker til helt. Utvalget må vurdere en slik ordning.
En ombudsmannsordning?
Et grunnleggende problem ved flere varslersaker er mangelen på et uavhengig håndhevingsorgan. Varslere bør være trygge på at den varslingen gjelder ikke har definisjonsmakten over varslingens berettigelse.
Utvalget må derfor vurdere om det skal etableres en ombudsmannsordning som dels kan vurdere godtgjøring og dels virke som vaktbikkje. Kanskje dette kunne være en passende tilleggsoppgave for Sivilombudsmannen?
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Aftenposten 6. mars 2017 med overskriften «Varselvern: Nytter ikke med flere regler om pent vær».
Tekst: Advokatene Nicolai Skjold og Jan Fougner i Wiersholm. Fougner er også professor II ved Handelshøyskolen BI.