Økt styringsrente betyr ikke nødvendigvis at Norges Bank fører en stram pengepolitikk. Den kan heller vise seg å bli for lite stram – lønnsdannelsen gir ingen garanti mot høy inflasjon.
Etter et tiår der sentralbanker verden over har redusert styringsrentene sine til historisk lave nivåer, har pilene snudd, og rentene økes isteden. Dette er ikke særlig rart eller urovekkende, men helt i tråd med faglige innsikter om pengepolitikk. Det er også helt i tråd med vestlige sentralbankers mandat om å bidra til stabil utvikling av inflasjon og økonomisk aktivitet.
For meg er det bra hvis sentralbanker bruker etablerte faglige innsikter til å følge mandatet politikerne har gitt dem, heller enn å finne opp kreative mekanismer og egne målsetninger.
Likevel synes en del økonomer og politikere å frykte at den varslede planen for pengepolitikk fremover skal knekke norsk økonomi. Funn fra tiår med forskning på pengepolitikk rundt om i verden gjør at jeg tror den frykten er uberettiget.
Først og fremst: I hovedsak er det realrenten, og ikke den nominelle renten, økonomifaget tilsier er viktig for økonomien. Realrenten er (sånn cirka) nominell rente minus forventet inflasjon.
Noen forhold, slik som bankers håndhevelse av lånekontrakter, tilsier at nominelle renter alene kan spille en rolle, men i de fleste mekanismer som forskere har kommet frem til for hvordan pengepolitikk påvirker økonomien, er det realrenten som er viktig.
Hvorfor er det slik?
Den nominelle renten sier hvor mange kroner du kunne fått i morgen om du sparte en krone i dag. Men dette er i seg selv ikke nok for å besvare om det lønner seg å spare eller bruke i dag, ettersom du også trenger å vite hva du kan få for pengene dine i dag og i morgen, altså prisene.
Hvis prisene forventes å øke omtrent like mye som den nominelle renten, det vil si hvis realrenten er null, får du akkurat like mange varer for en krone om du bruker den i dag, eller om du putter den i banken og bruker den med renter i morgen.
Hvis den nominelle renten er høy, for eksempel ti prosent, men inflasjonen forventes enda høyere, for eksempel 12 prosent, får du mindre varer om du sparer pengene dine enn om du bruker dem i dag.
I dag ser vi et betydelig inflasjonspress rundt oss. I flere land, som USA, ligger inflasjonen allerede over fem prosent. Prisene på viktige varer, som energi og mat, har økt og ligger an til å kunne øke ytterligere i tiden som kommer. Globalt er det store forsyningsproblemer i flere verdikjeder.
EUs nyeste inflasjonsanslag er 6,8 prosent for 2022.
Det sentrale lønnsoppgjøret i Norge ga en lønnsvekst på fire prosent. Norske arbeidsgivere mangler arbeidskraft, noe som trolig betyr kostnadsvekst utover hva lønnsoppgjøret alene tilsier. Det er derfor helt naturlig å tippe at prisnivået i Norge kan øke mye de nærmeste årene.
Hva er konsekvensen?
Hvis Norges Bank ikke øker renten nevneverdig, men bare litt, lar den realrenten falle. Det ville være et ekspansivt trekk, siden sentralbanken da gjør det billigere for investorer og husholdninger å bruke pengene sine i dag, heller enn i fremtiden.
Skal vi vurdere om pengepolitikken er stram eller ekspansiv, må vi altså se styringsrenten som planlegges opp mot inflasjonen som forventes. Og gjør vi det, fremstår ikke Norges Banks annonserte renteplan spesielt stram.
Sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO synes å mene at Norges Bank overvurderer forventet inflasjon i Norge fordi vår koordinerte lønnsfastsettelse vil holde lønningene i sjakk.
For meg virker dette pussig. Muligens er det slik at det mest sannsynlige inflasjonsutfallet fremover er moderat. Men dette er ikke forventet inflasjon. En forventning tar hensyn til alle mulige utfall, vektet ut fra deres sannsynlighet, og ikke bare det mest sannsynlige utfallet. Og akkurat nå fremstår det som at høye inflasjonsrater er blitt vesentlig mer sannsynlige enn før.
Med mindre vi ønsker en ekspansiv pengepolitikk, må derfor den nominelle renten økes vesentlig.
Et annet argument som stadig fremføres, er at inflasjonen i dag er forbigående. Prisveksten nå drives av hopp i råvarepriser og flaskehalser i verdensøkonomien. Så snart prisene har nådd et høyere nivå og markedsaktører har funnet veier rundt flaskehalsene, vil prisveksten helt naturlig avsluttes.
Argumentet er logisk, men overser en vesentlig observasjon fra tiår med empirisk forskning: Inflasjon pleier å utvikle seg tregt.
Selv er jeg en nokså teoretisk orientert forsker som lar meg begeistre av logisk funderte ligninger om hvordan priser utvikler seg over tid. Men dessverre: Når empirisk orienterte forskere henter frem teoretikernes ligninger og forsøker å beregne inflasjonssammenhenger i dataene, finner de at den viktigste forklaringsfaktoren bak inflasjon i dag er inflasjonen i går, ikke de elegante mekanismene som vi teoretikere forfekter.
På denne bakgrunn syns jeg det er rart å bekymre seg for at Norges Banks renteplaner blir for stramme for utviklingen i norsk økonomi. Selv tipper jeg det motsatte: De blir ikke stramme nok.
Bekymret er jeg dog ikke. For når dagens plan feiler, slik de fleste planer gjør, revideres den ved neste korsvei.
Referanse:
Innlegget er først publisert i Dagens Næringsliv 18. mai 2022: https://www.dn.no/okonomi/renter/inflasjon/pengepolitikk/kronikk-pengepolitikken-er-ikke-sarlig-stram-na/2-1-1219813