Oslos kinomarked minner om et nitrist drama hvor alle er tapere. Publikum får ikke se filmene de ønsker å se. Terje Gaustad forklarer hvorfor.
DEBATT: Terje Gaustad om kultur og ledelse
Når Oslo Kino bruker sin markedsmakt til å forhandle frem bedre avtaler med filmdistributørene, demonstrerer selskapet også utilsiktet at det ikke bør få beholde sitt lokale monopol.
Det er liten tvil om at Oslo Kino har et tilnærmet monopol. Alle som bor i Oslo og har hatt lyst til å se for eksempel «Tingeling» eller «Transformers 4», har i år fått oppleve dette. Film på kino er en spesiell opplevelse forskjellig fra det å se film hjemme, og det er også eneste lovlige måte å se de store nye filmene på.
I denne sammenheng er det irrelevant at Oslo Kinos eier, Nordisk Film, kun har en markedsandel i Norge på litt over 25 prosent målt i besøk, og litt under 15 prosent målt i kinosaler.
For en vanlig kinogjenger i Oslo er det ikke noe tilfredsstillende alternativ å reise til Lillestrøm, Ski eller Sandvika for å se film på kinoer eid av konkurrerende kjeder. Det relevante markedet for kinofilm er lokalt.
Lokale kinomonopol
De lokale kinomonopolene i Norge er en arv fra det gamle kommunale systemet hvor det var kommunene som eide og drev kinoene. Da Oslo Kino ble privatisert ifjor, fulgte det lokale monopolet med på kjøpet.
Det viste seg veldig fort at monopol og private eiere er en dårlig kombinasjon da storfilmer først fra Disney og så fra UIP (United International Pictures) forsvant fra Oslos kinotilbud.
Det som har utløst elendigheten, er mislykkede filmleieforhandlinger. En filmleieavtale er i bunn og grunn en begrenset lisens for kinoen til å vise en film, og betalingen til distributør - filmleien - beregnes som en andel av billettinntektene.
Mister storfilmer
Oslo Kinos nye eiere var ikke villige til å fortsette praksisen med å betale høyere filmleie, altså en større andel av billettinntektene, enn kinoene utenfor byen, og dermed brøt forhandlingene sammen.
Når en kjøper og selger ikke blir enige om pris, blir det ingen avtale og ingen handel. Selv om det i utgangspunktet er greit nok, blir det et problem for samfunnet når kjøper, som Oslo Kino her, er en forhandler med monopol som dermed blokkerer kundenes tilgang til produktene. Når det medfører at man blokkerer kulturelt konsum, blir det spesielt problematisk.
De mislykkede filmleieforhandlingene kan i noen grad også bygge på arven fra det gamle kommunale kinosystemet hvor filmleien ble avtalt gjennom kollektive forhandlinger. Det ga et ekstremt rigid regime hvor det enkelte kinoselskapet og distributøren kun forholdt seg til gitte fordelingsnøkler i stedet for å forhandle pris. Sett utenfra synes dette rigide tankegodset å henge igjen når Oslo Kino nå forsøker å senke filmleienivået.
Nitrist drama
Situasjonen i Oslos kinomarked minner om et nitrist drama hvor alle er tapere. Publikum får ikke tilgang til filmene de ønsker å se, distributørene (samt de som har laget filmene) går glipp av leieinntekter, og Oslo Kino taper både billettinntekter og omdømme. Markedet har sviktet, slik det ofte gjør når en part har monopol.
Løsningen på situasjonen kan delvis ligge i at partene strukturerer bedre standardiserte men fleksible avtaler. Ser vi på det internasjonale filmmarkedet, er det ofte slik at vi finner mer kreativitet i avtaleverkene enn i selve filmene.
Trenger nye aktører
Denne type kreativitet mangler kanskje i det norske markedet, men aller viktigst vil det være å få nye aktører inn i Oslos kinomarked slik at Oslo Kino mister sitt monopol.
Et stort og rikt marked som Oslo burde være interessant for konkurrerende kinokjeder, og Oslos konsesjonsmyndigheter bør gjøre hva de kan for å legge til rette for at Oslo Kino får konkurranse så snart som mulig.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringslivs "Etter børs"-seksjon 22. juli 2014 med tittelen "Når alle taper".
Bildet viser Colosseum Kino, som drives av Oslo Kino. (Foto: Kjetil Bjørnsrud).