Fem måter å redde kloden på

Hvorfor er det så vanskelig å få oppslutning om tiltak for å løse klimakrisen? Forsker Per Espen Stoknes har identifisert fem strategier for å få oss til å endre adferd.

BI FORSKNING: Klimakommunikasjon

Fakta ser ikke ut til å virke. Det kan nærmest se ut som om motstanden mot å endre holdninger og handlinger øker, jo mer kunnskap vi får farene ved global oppvarming. Vi reiser bokstavelig talt på første klasse mot en stadig varmere klode.

Det er fullt mulig å endre kursen. Det vil kreve at vi iverksetter tiltak for å redusere klimautslippene våre.

Forsker Per Espen Stoknes ved Handelshøyskolen BI har gjennom de siste årene vært opptatt av å finne ut hva det er som gjør at vi ikke foretar oss mer for å redde kloden vår. Nå er han aktuell med en bok om hva i all verden vi tenker på når vi forsøker å ikke tenke på global oppvarming.

Stoknes har i sine studier av fenomenet identifisert fem psykologiske barrierer som gjør at vi fortsetter som før selv om vi egentlig vet så inderlig vel at vi gjøre noe helt annet. Stoknes stopper heldigvis ikke der. Han har ved hjelp av psykologisk forskning utviklet fem strategier for å snakke om klima på som kan hjelpe oss på rett spor.

Fem barrierer

La oss først se på hva som gjør at fakta ikke trenger gjennom. Her er de fem barrierene som eksisterer i hodene våre, ifølge klimapsykolog Stoknes:

• 1. Oppleves langt borte. De fleste av oss opplever klimasaken som noe som er fjernt, på flere måter. Vi kan ikke se klimaendringene rundt oss. Isfjell som smelter, er vanligvis langt borte, det samme gjelder steder som er utsatt for at havnivået stiger. Flom, tørke, branner og andre klimaforstyrrelser skjer også som oftest langt unna der vi er. Dette er fenomener som gjerne rammer andre, ikke meg og mine. Konsekvensene ligger dessuten ofte langt fremme i tid. Selv om noen snakker om at klimakrisen er her og nå, oppleves det likevel fjernt for mange.
• 2. Lei av dommedagsvarsler. Når vi stadig hører at klimakrisen innebærer kostnader, tap og oppofring, har vi en tendens til å skygge unna temaet. Vi misliker alt som handler om tap. I mangel av praktiske løsninger, vokser vår hjelpeløshet. Vi blir immune mot katastrofevarslene.
• 3. Konflikt mellom hva vi vet og hva vi gjør (dissonans). Hvis vi gjør noe annet enn det vi vet er riktig å gjøre, vil vi oppleve et ubehag. Vi flyr, spiser biff og bruker fossilt brennstoff, selv om vi vet at det bidrar til global oppvarming. Det er hva vi faktisk gjør som bestemmer våre holdninger til klima, ikke hva vi vet. For å føle oss bedre, vil vi kunne tvile på eller redusere betydningen av vpr kunnskap om klima.
• 4. Fornektelse. Ved å fornekte ubehagelige fakta om global oppvarming, kan vi finne tilflukt fra frykt og skyld. Fornektelse baserer seg på selvforsvar, ikke mangel på informasjon.
• 5. Vår identitet. Vi filtrerer nyheter gjennom vår profesjonelle og kulturelle identitet. Vi ser etter informasjon som bekrefter våre eksiterende verdier, og skygger unna informasjon som utfordrer disse. Hvis ny innsikt krever at vi må forandre oss, skal det mye til for at vi tar det inn over oss. Vi opplever motstand å måtte endre på vår egen-identitet.

Dette er fem barrierer som hver for seg og samlet bidrar til å forklare hvorfor det er så vanskelig å få til nødvendige endringer i holdninger og handlinger hos både politikere, ledere og alle jordens innbyggere.

Nye måter å snakke om klima på

Per Espen Stoknes har også identifisert fem strategier for å snakke om klima på måter som kan motivere oss til å endre oss.

Her er fem løsninger som kan inngå i en klimakommunikasjon som hjelpe oss i riktig retning:

1. Kraften i sosiale nettverk. Bruk sosiale nettverk til å få budskapet hjem. Vi ønsker ofte å gjøre som de rundt oss gjør. I et klassisk eksperiment satte forskerne opp et skilt på hotellrommet som fortalte at 75 prosent av gjestene på dette rommet brukte håndklær om igjen. Dette bidro til en dramatisk økning av gjester som brukte håndklærne flere ganger. Et skilt som oppfordret gjestene til å gjøre det samme for å spare vann, hadde liten effekt. Likesinnede er de beste til å få oss til å endre oss. Vi følger gjerne med på hva naboen gjør, eller folk vi ser opp til.
2. Bruk positive rammer. Det handler mye om katastrofe, kostnader og offer når det snakkes om klimaspørsmål. Det virker mot sin hensikt. Da er det bedre å løfte frem positive effekter av å ta klima på alvor. Klima kan for eksempel presenteres som et spørsmål om helse, ikke som noe offer. Vi kan heller snakke om muligheter enn kostnader. Og det er mer effektivt å snakke om klima som en måte å forsikre oss og våre etterkommere på enn som en katastrofe som truer.
3. Enkle handlinger som gjør en forskjell. Det kan være vanskelig å ta klimavennlige beslutninger i hverdagen. Vi må gjøre det enklere å ta gode klimavalg ved å gjøre de mer tilgjengelige. Hvis vi gjør det enklere å leve og handle grønt, vil vi få flere til å gjøre det.
4. Historiefortelling. Vi er lei av å høre om druknende isbjørner og om alt vi gjør galt. Historier om dommedag og helvete selger dårlig. Vi trenger i stedet å fortelle om forskere og entreprenører som lykkes med å utvikle nye løsninger. Vi trenger visjoner og fortelleringer som beskriver et grønnere samfunn og smartere byer som gir rom for natur.
5. Nye indikatorer og signaler. Vi trenger indikatorer og signaler som måler faktorer som vi personlig kan gjøre noe med. Da kan vi på faglig eller månedlig basis måle hvordan bedrifter, byer, stater, venner og oss selv bidrar for å komme på rett kurs. Vi skal fortsatt måle globale indikatorer som CO2-nivået i atmosfæren og smelting av Antarktis. Men vi må snakke mer om hva vi kan gjøre som innbyggere, som bedrift/organisasjon, som byer eller som land eller på flernasjonalt nivå.

Referanse:

Artikkelen er basert på Stoknes, Per Espen (2015): What We Think About - When We Try Not To Think About - Global Warming; The New Psychology of Climate Action. Chelsea Green Publishing.