I regjeringens langtidsplan som skal presenteres i oktober 2022, settes kursen for politikkutviklingen og investeringene i forskning og høyere utdanning. I langtidsplanen gir regjeringen uttrykk for hva den fra et nasjonalt perspektiv mener det er særlig viktig å prioritere de kommende årene. På et innspillsmøte på invitasjon fra forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim, holdt Prorektor forskning og fagressurser, Hilde C. Bjørnland ved Handelshøyskolen BI, følgende innlegg:
Det globale og teknologiske bildet er i endring. Det er en økende grad av proteksjonisme i den vestlige verden, og pandemien har forsterket dette ytterligere, ved å effektiv lukke grensene. Klimaendringer og miljøutfordringer krever derimot koordinering av politikk over landegrensene skal vi lykkes. Videre har teknologiske endringer store potensielle gevinster gjennom effektivisering, økt produktivitet og ikke minst, nytt samspill mellom økonomi og finansmarkeder. Men gevinster gir nye utfordringer blant annet for utforming og koordinering av økonomisk politikk, men også i forhold til sårbarhet i digitale verdikjeder.
Norge har lenge vært i en økonomisk gunstig posisjon pga. petroleumsvirksomheten, som har påvirket næringsstrukturen i resten av økonomien. Gjennom oppbyggingen av Statens Pensjonsfond Utland (SPU) har Norge hatt finansielt handlingsrom til å ha en stor offentlig sektor og velferdsstat. Etter hvert som oljevirksomheten gradvis utfases står norsk økonomi overfor nødvendig omstilling i næringslivet, og i offentlig sektor. Alle strukturer vil bli berørt av en slik omstilling.
Hvordan bidra:
1) Langtidsplanen må bidra med forskning og utdanning som ser på tvers av både næringer og politikkområder i Norge når vi skal løse samfunnsutfordringene, samtidig som vi anerkjenner at mange av løsningene er globale. Vi må unngå å låse forskning og kunnskap til enkelte næringer, men til å utvikle fremragende kompetanse utfra vårt fortrinn og særegenhet som også er fremtidsrettet. Sånn sett er målene i dagens plan gode, men ser vi for mye innover kan prioritetene bli statiske.
- For det handler ikke bare om hav eller teknologi, når norske ingeniører bruker sin kunnskap om borreteknologi fra Nordsjøen til å trekke opp leire fra havets bunn som de så kan bruke som et naturlig bindemiddel for å holde på vann i ørken. Det handler også om forretningsmodeller og det å skape bærekraftige verdier globalt.
- Like lite handlet det bare om helse/medisin når pandemien slo inn over oss og sendte flere hundre tusen ut i permitteringer eller arbeidsledighet. Det handler om samhold, tillitt, og ikke minst, samfunnsøkonomi.
Ved å fokusere på å definere og løse utfordringer (missions) fremfor å rendyrke tema, får man bedre prioriteringer. Da blir også samfunnsvitenskap, herunder økonomi og finans, samt humaniora viktige for løsningene.
2) Et av målene for planen er å styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne. Det er bra. Men vi kjenner ikke alle utfordringene fremover. Langtidsplanen bør derfor få frem forskning som leder til internasjonal kunnskap og publiseringer av høy vitenskapelig kvalitet, og som gjør det mulig å nettopp løse fremtidens samfunnsutfordringer. Fokus må altså være å få frem fremragende forskning som preges av høy kvalitet også i et internasjonalt perspektiv. Norge er et lite land med knappe ressurser, men vi har noen kompetansefortrinn, som kan videreutvikles når vi prioriterer fremragende forskning. Da må man satse og spisse våre ressurser.
3) Langtidsplanen bør skape rom for forskning som gir relevant kunnskap for næringsliv, offentlig sektor og ikke minst, økonomisk politikk, gjennom anvendte teoretiske og empiriske analyser. Vi må utnytte det komparative fortrinnet vi har i Norge med god tilgang til data og åpenhet, som igjen er avhengig av nærhet og tillitt mellom byråkrati, næringsliv og universitet- og høyskolesektoren. Men det forskes generelt for lite i Norge, og særlig i næringslivet. Omstilling av Norge krever taktskifte i forskning både i universitet og høyskolesektoren, men også med, og i næringslivet.