Erna Solberg har satt venstresiden ut av spill ved å slutte å føre høyrepolitikk.
I sin lyst etter å ta rekorden som den eneste norske statsminister i etterkrigstiden med tre påfølgende perioder, favner nå Erna Solberg hele det politiske spektrum.
De siste måneder snudde ikke bare norsk helse, men også norsk politikk på hodet.
Den vanlige politiske inndelingen er at sosialistene står for innstramninger på vegne av fellesskapet. Med Solberg-regjeringens tiltak var det ingen restriksjoner igjen til venstresiden.
Erna tok også språket fra dem: dugnad, samhold, løfte sammen, brede skuldre og landets beste.
Overgår sosialistene
Med de lave smittetallene Norge hele tiden har hatt, verken var eller er det mulig med mer inngripende tiltak enn regjeringens.
Utdannelsespartiet Høyre sendte nær en million norske barn og skoleelever hjem, selv i den dypeste dal og innerste fjord der intet covid-19-virus har våget vise seg.
Ingen sosialist kunne gjort det mer kollektivt, drastisk eller unyansert.
Mot Høyres idegrunnlag har offentlig sektor og antall offentlig ansatte bare økt under Regjeringen Solberg. Vi er i verdenstoppen.
Med korona-tiltakene er offentlig ansettelse blitt et trygghets-paradis.
Nedlukking og gjenåpning har vært mye tøffere for Norges privat ansatte enn for 814 020 offentlig ansatte, 346 800 uføretrygdede og 953 900 på alderspensjon.
Det er vanskelig å finne områder hvor regjeringen Solberg har gitt offentlige virksomheter dårligere behandling enn private. Snarere tvert imot. Påpekningene av det motsatte har vært mange.
Det har ikke vært noe igjen til venstresiden, offentlig sektors tradisjonelle beskytter, å bråke over.
Brudd med egne verdier
Også Senterpartiet er spilt av banen. Nasjonalisme er Vedums fanemerke. Men mer Norge for nordmenn enn Solberg-regjeringen, klarer heller ikke Senterparti-lederen å varte opp med.
Bare bak lukkede grenser har vi nordmenn vært virkelig trygge. Renere enn det norske blir det ikke.
Ikke-sosialistiske partier har gjerne betonet individuelle hensyn, at ikke alle kan behandles likt. Regjeringen Solbergs tiltak de siste månedene har forlatt disse brysomme og byråkratifiendtlige nyanser.
Det har ikke vært en eneste klage fra venstresiden her i landet om at individ settes foran kollektiv.
Erna var der før dem.
Det er et fullstendig brudd med egne verdier at en Høyre-statsminister ikke har åpnet for mer individuelle vurderinger i de mange stramme forbudene.
Prinsipper over bord
Høyres ord om måtehold i pengebruk har blitt fortid, noe de mente en gang. Denne våren brast demningen helt. Som en offentlig leder sa, kall behovet for nye store sofaer til kontoret smitteverntiltak (1 meter avstand), så kastes pengene etter deg.
Høyresiden har alltid klaget over at venstresiden lefler med totalitære regimer, gir blaffen i rettsvern osv.
Regjeringen Solberg ville ha en så vid fullmaktslov at selv Ap og SV gispet. Grunnlovens krav om at bare Kongen i statsråd kan stenge ned landet, brydde man seg slett ikke om.
Tvers gjennom lov til seier, er et gammelt ml-slagord. Venstresiden ble igjen kjørt av banen og inn i ord som ikke er deres. SVs og Rødts gråt over manglende rettssikkerhet er krokodilletårer.
Bryter egne regler
Makt korrumperer har vært et borgerlig varselrop. Statssekretær Saida Begum fra Høyre ga blaffen i sin egen regjerings smitteverntiltak. Hun sa rett ut at det var hennes «fordømte plikt» å stå som sild i tønne for å vise støtte til George Floyd.
Når man setter andres helse i fare i en pandemisituasjon, er det for lettvint å forsøke å gjemme seg bak en grunnlovsbestemt ytringsfrihet. Det blir som om folk ikke har rett til hjelp til å holde seg i live.
Det finnes i hvert fall tusen andre måter å vise solidaritet med en drept i USA enn å skape et eldorado for superspredere i Oslo sentrum, og potensielt bringe sårbare i livsfare.
Begum kan aldri ha vært i tvil om at hun brøt egen regjerings regler om smittevern.
Som et altfor drastisk tiltak nektet regjeringen Solberg familie og venner å være hos døende. De satte for stramme grenser for dem som ville vise en siste respekt i bisettelser.
De kunne ikke, lik Høyre-toppen Begum, gi blaffen i det offentlige Norges reguleringer.
Begum var ille; det ble verre med statsminister Erna Solberg. Hennes reaksjon var slående klar da hun hørte at statssekretæren praktiserte den dobbeltmoral vi ser hos politikeradelen i land vi ikke ønsker å være del av:
«Dette har jeg respekt for», sa Solberg, om denne norske versjon av en-regel-for-andre, en-annen-for-makteliten.
Politikertretthet
Hva ble igjen til demonstrasjonsglade medlemmer av SV eller Rødt å bebreide statsministeren for? Vi fotsoldater sitter igjen med dilemmaet: Hvordan kan vi respektere dem som gir regler de selv ikke overholder?
Uten å forstå det, støtter Solberg og Begum grunnlaget for all rasisme og diskriminering: At noen føler seg bedre og mer berettiget enn andre.
At vanlige folk ikke kunne gå i begravelser eller ta farvel med dem som stod dem nær, får heller være.
Politikertretthet er et onde. Men der kan det ende når politikerne ikke står for sine verdier, og prinsippene ikke spiller noen rolle.
Og politikken er paradoksal: Den som forsøker å favne alt, risikerer til slutt å stå for stadig mindre.