Ledere bør innstille seg på at alt som skjer i egen organisasjon skal tåle dagens lys, skriver Øyvind Kvalnes.
KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om etikk og ledelse
Norgeshistoriens største korrupsjonssak endte i sommer med at fire toppledere i Yara, med tidligere konsernsjef Thorleif Enger i spissen, ble dømt til fengselsstraffer for grov korrupsjon.
Senioradvokat Knut Høivik har tidligere skrevet i Dagens Næringsliv om hvordan straffen aktualiserer den juridiske dimensjonen ved å holde personer ansvarlige ikke bare for hva de har visst, men også for hva de burde ha visst.
Dette er en tematikk som også illustrerer den tette forbindelsen mellom forretningsetikk på den ene siden, og ytringsklimaet i en organisasjon på den andre:
- I hvilken grad legger toppledelsen i en bedrift opp til å få vite hva som foregår i den hverdagslige kontakten med kunder, leverandører og myndigheter?
- Er lederne orientert om forløp som skjer i gråsonen mellom rett og galt, om ubehagelige dilemmaer hvor fotfolket må prioritere mellom etikk og butikk?
Yara-saken er et eksempel på at det kan være personlig kostbart for toppledere å forsømme etikken og ytringsklimaet i egen organisasjon.
SNU DET BLINDE ØYE TIL
På engelsk finnes begrepet «to turn a blind eye», å snu det blinde øye til en situasjon. Dette er en manøver som vi kan utføre i tilknytning til informasjon som vi helst ikke vil ha.
Begrepet knyttes til en hendelse tidlig i karrieren til admiral Nelson, som var blind på det ene øyet. Under slaget ved København i 1801 ble han beordret med signalflagg til å gjøre retrett fra striden med skipet sitt. Nelson ønsket å kjempe videre. Han la kikkerten mot det blinde øyet, og uttalte at han ikke kunne se noe signal om å trekke seg tilbake. Dermed kunne han fortsette kampen.
Risikabel strategi
Det blinde øyets strategi er risikabel, særlig i en tid hvor aktivitetene i næringslivet blir stadig mer gjennomsiktige. Sosiale medier gjør at enhver person med tilgang til internett potensielt kan publisere informasjon og synspunkter. Overtramp kan nå ut i offentligheten på ett sekund.
Folk er innstilt på kunnskapsdeling, og det inkluderer også å dele det vi vet om tvilsom adferd. Det er bare for ledere å innstille seg på at alt som skjer i organisasjonen bør tåle dagens lys, fordi det hverken finnes kriker eller kroker hvor en kan gjemme bort lyssky aktivitet. Den enkelte bedrift ligner stadig mer på et glasshus, hvor de som går forbi på utsiden når som helst kan kikke inn og se hva som foregår.
"Vi visste ikke noe"
Norske bedriftsledere har ofte valgt å snu det blinde øyet mot områdene hvor de skal tjene penger. Tanken er at de da kan si i ettertid at de ikke visste noe, hvis medarbeidere skulle gå på en smell og bli innblandet i korrupsjon eller andre former for tvilsom adferd. I bank og finans var dette en vanlig strategi i opptakten til finanskrisen, da finansielle rådgivere hadde sterke incentiver til å selge tvilsomme produkter til kundene sine, og gjorde det.
Jeg snakket selv med ledere i finans som mente at alt var i skjønneste orden i bransjen, og at det eksisterte en idyllisk harmoni mellom det som var i kundens interesse og det som var i bankens interesse.
Denne oppfatningen var trolig forankret i et mer eller mindre bevisst valg om ikke å sette seg så grundig inn i kvaliteten på egne produkter, og i salgsmetodene som rådgiverne brukte.
Tåler det dagens lys?
Ledelse med åpne øyne kan gjerne ha det såkalte offentlighetsprinsippet som etisk rettesnor: Er det vi holder på med nå noe som tåler offentlighet? Er det noe som jeg vil være villig til å fortelle om og forsvare overfor en journalist eller andre interesserte personer?
Dette prinsippet forveksles ofte med det såkalte opportunismeprinsippet: Er det vi holder på med nå noe som kommer til å havne i offentligheten, og som jeg blir nødt til å fortelle om og forsvare for andre?
På overflaten er disse prinsippene svært like, men i innhold er de radikalt forskjellige. Det første tar ingen som helst hensyn til sannsynligheten for at ting blir kjent. Beslutningstageren skal vurdere om handlingen tåler dagens lys, helt uavhengig av om den faktisk kommer til å få offentlig oppmerksomhet. Det andre er et omdømmeprinsipp, og handler om hva det er en kan slippe unna med.
En toppleder som tar etikken i egen bedrift på alvor, styrer etter det første av disse prinsippene, og setter seg ordentlig inn i hva som foregår i egen virksomhet, med tanke på at hvem som helst når som helst skal kunne kikke inn og se hva som skjer der.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 3. august 2015.