I flere tiår ble mannlige toppledere sendt på kurs, mens konene ble invitert med for å lære hvordan de kunne tilrettelegge for mannens karriere. Selv etter at kursene ble åpnet for begge kjønn, levde tankesettet videre.
Mens andelen unge kvinner øker innen høyere utdanning, er det ennå relativ få kvinner som tar internasjonal topplederutdanning. De første av disse programmene – gjerne kalt Advanced Management Programs –ble etablert like etter andre verdenskrig. Harvard, Stanford, IMD og INSEAD regnes blant pionerene, og de har fungert som forbilder for utdanninginstitusjoner over hele verden.
Sammen med Allison Elias fra Wharton School of Business har jeg undersøkt hvordan underliggende ideologi i denne topplederutdanningen har vært med på å opprettholde et skille mellom menn og kvinner innen denne type utdanning.
I romanen The Week of the Wives av Sarah-Elisabeth Roger følger vi seks menn og deres koner gjennom en uke på 1950-tallet. Mennene deltar i et Advanced Management Program på Harvard, et program hvor kvinner ikke hadde adgang.
Etter tolv intense uker der de bor og jobber tett sammen, får mennene den siste uken invitere sine koner til Boston for å følge avslutningen på studiet. Konene får også egne forelesninger, med temaer som «How to manage your executive husband».
Ifølge forfatteren av romanen sier en av kursdeltakerne om sin kone, Louise, en kveld i avslutningsuken: I… “had hoped, with all the other women doing the same things, here for the same purpose, that Louise might achieve a sort of identification, if not a companionship, with them”.
Mens tidligere forskning har lagt vekt på at kvinner ble ekskludert som deltakere, illustrerer The Week of the Wives at de ble inkludert. De skulle bidra aktivt til at mennene ble sosialisert inn i en elitekultur blant toppledere med egne normer og koder. Sosialisering gjennom å utvikle symbolsk kapital (et ettertraktet diplom) og sosial kapital (nettverk) var - og kanskje fortsatt er - den viktigste funksjonen til disse programmene.
Slike Weeks of the wives eller tilsvarende, fantes ikke bare i romanen, men blant annet på Harvard, Stanford, MIT og Wharton.
Vi har analysert utviklingen av holdninger til kvinner i topplederprogram ved disse institusjonen med utgangspunkt i Arthur Stinchcombs imprinting-teori fra 1965. Teorien sier at ytre faktorer som teknologi, økonomi eller ideologi setter et sterkt avtrykk på en organisasjon når denne blir etablert.
I eksempelet over var det den amerikanske etterkrigstidens «separate spheres»-ideologi som satte sitt avtrykk. Det var en ideologi som utrykte helt forskjellige forventinger til hvordan menn og kvinner skulle forholde seg til hjem og karriere.
Imprinting-teorien sier videre at disse avtrykkene er stabile og sjelden endres. Men de kan endre seg i sensitive perioder preget av sterke forandringer. En sterk forandring i ytre omgivelser skjedde fra slutten av 1960-årene da likestilling som ideologi begynte å fortrenge «separate spheres»-ideologien. Innen topplederutdanningen viste imidlertid de gamle avtrykkene seg som robuste.
Midt på 1960-tallet fikk kvinner tilgang til de mest presisfylte topplederutdanningene. Likevel var det sjelden mer enn en håndfull kvinner i klassen. Program som «the week of the wives» ble omdøpt til “the week of the spouses”, men innholdet var det samme til langt ut på 1980-tallet.
Mannlige deltakere var skeptiske til kvinner i klassen, men noen syntes det var hyggelig å ha noe pent å se på. En professor på Stanford sa at kvinner kunne bringe nye perspektiver inn i klassen, som forståelse for husholdningsøkonomi.
Dean ved Stanford Graduate School of Business, Ernest C. Arbuckle, fremhevet at kvinner var så dyktige at de fikk mennene til å jobbe mer. Vi trenger flere kvinner i klassen, sa han, fordi:
“they raise the competitive spirit of the men. The men work harder […] to prove that it is a man’s world after all”.
Dette viser oss at ikke alle sensitive perioder fører til nye avtrykk som erstatte de gamle. Nye avtrykk kan også forsterke de gamle.
I tidlig internasjonal topplederutdanning skulle den ideelle toppledere bli sosialisert til forretningselitens normer og være fullstendig dedikert til arbeidet.
I dag er det langt flere, men fortsatt relativt få kvinner i de mest prestisjetunge topplederutdanningene. Det er derfor grunn til å ønske at fremtidig topplederutdanning vier større plass til spørsmålet om forholdet mellom hjem, arbeid og karriere.
Referanse:
Rolv Petter Amdam & Allison Louise Elias, “Business Schools and the Executives’ Wives”, Academy of Management Learning & Education, Vol. 20, No. 3, September 2021, pp. 300-319, special issue on “New Histories of Business Schools & How They May Inspire New Futures” https://doi.org/10.5465/amle.2020.0129
Publisert 29. oktober 2021