Forskerne slipper i disse dager kunnskapen sin løs over det ganske land. Det blir det mye læring av. Både for folk og forskere.
Forskere har få eller ingen insentiver til å bruke energi på å dele sin kunnskap med folk flest. Verken økonomisk eller karrieremessig.
Samtidig er ikke alle forskere utstyrt med talent til å snakke forståelig om forskningen til mannen (eller kvinnen) i gata. Eller så har de ikke trent nok på å bytte ut forskerspråket med menneskespråk. Og forskere har i hvert fall ikke tid til å holde på med slikt. De skal jo forske for prestisje og undervise av plikt og for lønn.
Trosser alle barrierer
Derfor er det så utrolig gøy å oppleve forskere som trosser alle barrierer og går ut for å møte og snakke med alle typer folk. Det skjer noen dager i september hvert år under Forskningsdagene.
Forskningsrådet, universiteter, høyskoler og andre forskningsmiljøer går sammen om å lage en kunnskapsfestival som omfatter hele landet fra Agderfylkene i sør til Finnmark og Svalbard i nord.
Mange ildsjeler legger ned en enorm innsats i å utvikle arrangementer som har som mål å skape både begeistring og forståelse for forskning. I løpet av 12 dager gjennomføres det ikke mindre enn 1000 arrangementer. Det er rett og slett enestående!
Magiske møter
Forskerne som medvirker, deler raust av sin kunnskap til vitebegjærlige barn og voksne. Men det er mer som skjer. Forskerne formelig bobler over av entusiasme og lidenskap for fagene sine. Begeistringen er smittsom. Det oppstår magiske møter mellom forskere og nysgjerrige barn. Kanskje sås spiren til en fremtidig forskerkarriere.
Jeg har lyst til å rose og berømme forskerne som er med på leken. Mange har vært nødt til å gå ut av sin komfortsone og gjøre noe de aldri har gjort før. Kanskje med en anelse frykt for hva professoren på nabokontoret måtte si om å gjøre noe populært og folkelig.
Professoren på nabokontoret
Heldigvis har jeg ennå til gode å møte en forsker som har angret på at hun (eller han) tok sjansen på å nå et større publikum enn de som leser forskningsartikler. Spør du om forskeren har lyst til å være med neste gang, er det lett å få ja.
Kanskje professoren på nabokontoret blir med neste gang? Hansken er kastet.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagsavisen 21. september 2015.