Flyktningstrømmen kan få hjulene i sving, skriver Gudmund Hernes, som er professor II ved BI og forsker ved FAFO.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om flyktningstrømmen
Økonomene skal hjelpe oss å holde orden på økonomien og våre tanker om den. Derfor er økonomi fremfor alt en lære om sammenhenger.
En viktig innsikt er denne: Penger som brukes, blir ikke borte! De går bare til neste ledd, og til det neste etter dét. Den første satsingen blir så å si multiplisert, selv om effekten fortar seg litt etter litt - mottagerne legger litt av det de får på kistebunnen.
Økonomene kaller dette multiplikatoreffekten. Keynes brukte den til å forsvare offentlige investeringer: Ringvirkningene kunne få hjulene i sving!
Statsbudsjettet ble lagt frem 7. oktober uten at det var tatt høyde for den store strømmen av flyktninger. Siden har vi fra time til time kunnet følge budsjettforhandlingene mellom regjeringens støttepartier.
For å møte de nye behov, måtte det kuttes i bevilgninger som alt var stilt i utsikt. Rundt bordet ble det slaktet hellige kuer og slukt kameler. Forliket innebar at alle oppga noe mot å oppnå noe, slik at tapere kunne fremstå som seierherrer.
- Les også: Kultur påvirker økonomien
Asylmultiplikatoren
Hvordan reagerer opinionen på at flyktninger koster? Det kan utlegges slik at de tar noe fra oss, som boliger, skattelette, veier. Men alt nå rapporterer avisene om det man kunne kalle asyl-multiplikatoren.
For strømmen utenfra har ikke fått oss til å bruke mindre penger. Det blir ingen kutt i totalen. Pengene vi skal bruke, blir ikke borte: Det Stortinget bevilger, tar bare andre veier.
Her er noen eksempler:
- Altaposten forteller at øya Seiland i Finnmark, med syv fastboende, får akuttmottak for minst femti i stedets reiselivsanlegg, Alta Adventure. Om vinteren kjøles det normalt ned, men nå blir det arbeid for syv-åtte personer: rengjørere, kokker, kjøkkenfolk, og så videre. Leder Stig Erland Hansen sier – i et fylke med brå ledighet – «Hvis det er noen i dag som ser at de kan bidra, så ikke nøl med å ta kontakt med oss.»
- Finansavisen skriver at en rekke nedslitte hoteller, campingplasser og fjellstuer er blitt god butikk – som Skinnarbu på Rjukan, Vestby hyttepark i Akershus, Solstrand Camping på Lindesnes – med en døgnpris på nær 800 kroner.
- Olav Thon rykket ved valget i 2013 inn en helsides annonse i Aftenposten til støtte for Frp, blant annet fordi partiet «står for en bærekraftig innvandringspolitikk». I oktober gikk den videregående Steinerskolen i Røyken konkurs, i lokaler leid av Thon. Men nå får 150 lyktninger plass i samme bygning. Ifølge VG gir det Thon 35 ganger mer i leieinntekt– syv millioner på de første to månedene. Thon kan prise seg, bokstavelig talt, lykkelig over at Frp gikk på et nederlag. Det kan også de som hyres inn for å drifte anlegget.
- Dagbladet slår opp at skistjerneparet Geir og Bente Skari er blitt «asylbaroner» på gamle sykehusbygg ved Sarpsborg – ikke planlagt for dét, men ren bingo da flyktningkrisen kom. Arbeidsplasser blir det òg!
- Da er det største selskapet, Hero Norge AS, ikke nevnt. I2014, før flyktningkrisen, omsatte det for 549 millioner med etdriftsresultat på 28,4.
Akuttmottakene er bare en del av det som trengs: grensevakter, politi, vaktmestre, oversettere, helsepersonell.
Ikke minst trengs det advokater – hva skulle vel Brynjar Meling gjort uten mulla Krekar? Ja, asylrett er blitt en egen spesialitet, som omfatter klage over vedtak, søksmål, anker, også videre. Timesatsen er omlag 1300 kroner. Det blir hytter påTjøme av slikt!
Multiplikatoren forplanter seg i mange ledd. Til sammen utgjør alle tiltak og opplegg det man kan kalle det asyl-industrielle kompleks av interessenter. For det meste av det vi bruker på flyktninger, triller ut i landet til alt fra ansatte i kommunene og forskere ved instituttene til hoteller på fjellet og nedlagte skoler på den ytterste nakne ø.
Grenser for vanetenkning
Spørsmålet er om flyktningene som krysser våre grenser, vil få oss til å sprenge våre grenser for vanetenking.
Ta norskopplæringen – den man helst først skal ha før man søker jobb, og som er en stor geskjeft, men med begrenset effekt.Nå er denne lineære modellen utfordret.
Mitt favoritteksempel på en som bryter nye veier, er John Amundsen, rektor ved Lillehammer læringssenter.
I stedet for å plassere de med oppholdstillatelse i et klasserom for å lære norsk i to-tre år, får de praksisplass fra første dag, med samme introduksjonslønn som andre flyktninger får når de sitter på skolebenken. De jobber mens de lærer språket, og snakker norsk hele dagen med andre ansatte, kunder eller klienter mens de jobber og gjør nytte for seg.
De kvalifiseres for arbeidslivet i arbeidslivet.Så asyl-multiplikatoren kan gå langt ut over det økonomiske.Kanskje Nav-ledelsen skulle få asylplass på Lillehammer,slik at norske navere kan få samme tilbud?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 27. november 2015.