Sentralisering er en del av løsningen, ikke problemet. I kunnskapsøkonomien vil nærhet til kompetanse bli stadig viktigere.
I Norge er det blitt en populær sport å snakke ned de store byene. Det antydes at det ekte Norge befinner seg et sted i distriktene. I utlandet skryter nordmenn hverken av byer eller bygninger, men heller av fjord og fjell, snø og ski. Men er det noe å være spesielt stolt av?
Dette er jo ikke noe vi med kløkt og innsats har klart å få til, dette noe naturen har servert oss. Det eneste vi har klart, er å klamre oss fast.
Skepsisen mot det menneskeskapte og urbane materialiserer seg på det snodigste når temaet «Oslo» dukker opp. Bare les kommentarfeltene. Ordet «sentralisering» er blitt et skjellsord.
En by er et nettverk
Selv tilhengere av sentralisering nøler med å bruke det. Men sentralisering er en del av løsningen, ikke problemet.
Hvorfor? Sentralisering står sentralt i kunnskapsøkonomien. Mens jordbruksøkonomien krevde spredt bosetting og industriøkonomien kunne blomstre med mange små byer, vil kunnskapsøkonomien innebære større samlinger av kompetanse. En by er et nettverk, og et nettverk kjennetegnes ved at det blir mer verdifullt når det har mange brukere.
I fagfeltet urbanøkonomi er derfor agglomerasjonsgevinster et av de hete temaene. Det er gevinster som oppstår med samlokalisering.
Nærhet og lønnsnivå
Riktignok er hva som genererer disse gevinstene, ikke avklart ennå. Så et av de hete spørsmålene er om folk blir flinke av å dra til New York eller om det er de som er flinke, som drar til New York. Likevel er det enighet om at det er en sammenheng mellom nærhet til andre mennesker og lønnsnivå – og lønn indikerer verdiskaping.
Studien til Stuart Rosenthal and William Strange (2008) viser at når antall arbeidere innenfor åtte kilometer øker med én prosent, øker lønningene med 4,5 prosent.
For dem som likevel er i tvil, er det bare å lese Harvard-professor Edward Glaesers bok Triumph of the city. Eller, forresten, de som er i tvil, vil vel egentlig ikke høre om dette. Det er jo en del av problemet. Og da er vi tilbake til hvordan «sentralisering» er blitt et skjellsord.
Kraften i sentralisering
Populister sier de vil ha tjenester der folk er, ikke folk der tjenestene er.
Prislappen er imidlertid gigantisk. For mens vi i jordbruksøkonomien kunne bo på hver ås, krever kunnskapsøkonomien av oss at vi kommer nærmere hverandre. Det er nemlig mange tjenester som i simpelthen ikke kan leveres mange steder. Ta hjertekirurgi: Vi kan ikke ha avansert kirurgi hundre steder uansett hvilke politiske besvergelser vi bruker. Det gjelder alle spesialkompetanser. Ballett. Opera. Universitetsundervisning.
Økonomene Giles Duranton og Diego Puga har sagt at agglomerasjonsgevinster kommer i tre kategorier: Matching, deling og læring.
Den første kan vi se når et firma plutselig trenger et avansert script fra en Python-koder. Den andre kan vi se når store konstruksjoner betyr store kostnader – som må deles på mange. Den tredje oppstår når folk får ideer av andres tilløp til ideer.
Mennesker mestrer vanskelige oppgaver sammen med andre – og visse ting kun sammen med andre. Det er det som er kraften i sentralisering: Å knytte folk sammen. På samme sted. Til samarbeid.