For 70 år siden gikk rasende kvinner i tog og tok seg fram til Filipskaia i Oslo og losset 220 tonn tomater.
KOMMENTAR: Guri Hjeltnes om historie
Rundt kvinnene fram til brygga sto bryggearbeidere som kom med negative tilrop, mens det hang folk ut fra vinduer eller døråpninger som hoiet: «Det er riktig, kvinnfolkene må til, skal det bli sving på det,» rapporterte Aftenposten.
Ja, bravorop hørtes «rett som det var», mens bryggeriarbeiderne «nede ved Aker ropte fy». Kvinnene rykket om bord på skipet med tomater, og ifølge avisa skal det i havneområdet ha vært «mange tusen mennesker til stede».
- Les også: De ville pikenes danseopprør
Skip lastet med tomater
Rasjoneringen fra okkupasjonsårene fortsatte langt inn i etterkrigstida. Det var ikke store mengder med fersk frukt og grønnsaker som kom folk til del. Importen var dominert av andre varer til et samfunn der mye var nedslitt, og der det meste trengtes.
For å si det slik, traktorer var viktigere enn synåler. I matveien gikk det virkelig politikk i det, da det i mars 1946 ankom Oslo havn en skipslast med lastebåten «Dicto» med tomater fra Spania - fra Francos Spania.
Norsk fagbevegelse hadde bare noen få år tidligere, under den spanske borgerkrigen, tatt tydelig side. Bryggearbeiderne nektet å losse båten, de boikottet båter fra Franco-Spania.
Holdningen til Oslo Bryggearbeideres forening var at å losse tomatene var ensbetydende med å anerkjenne den spanske generalen Francisco Franco og hans fascistiske styre.
Spaniasaken
Spaniasaken som den ble kalt, handlet om spørsmålet om Norges handelspolitiske og diplomatiske forbindelser med Franco-regjeringen i Spania, og kom opp til debatt i Stortinget i mars 1946.
Spaniasaken ble et heftig tema på politisk hold, for myndighetene og i fagbevegelsen fram til fra sommeren 1947. Historikeren Edgeir Benum deler perioden i to, fram til desember 1946 var den perioden der de som ivret for en form for norsk aksjon mot Franco var i en offensiv posisjon. Den andre perioden var de på defensiven.
Bryggearbeiderne nektet å losse
Kvinnene som tok seg om bord for å losse selv torsdag 21. mars 1946, var definitivt på offensiven. Målet var lastebåten «Dicto» som bare noen dager før hadde lagt til ved Filipstadkaia, med 220 tonn modne tomater, mange hundre tonn kaffe og hud i lasten. Tomatene var kommet om bord på Kanariøyene, de var forhåndsbetalt og skulle ut på det norske markedet.
Noen tonn skulle til Sverige. «Dicto» skulle først losses i Oslo og så til Göteborg og Danmark. Men så ble altså «Dicto» liggende. Bryggearbeiderne nektet å losse. Rederiet ønsket selvsagt å få tomatene i land. Oslos ordfører forsøkte å mekle. Det var ekstraordinært statsråd. Men bryggearbeiderne ga seg ikke, og hadde støtte i regjeringen.
At det drøyer ut med å losse ferskvarer, er alltid kritisk. Disse marsdagene i 1946 ble tomatene stadig mer modne. Det nærmet seg et punkt der man kunne risikere at en last overmodne tomater bare måtte kastes.
Da var det altså at noen hundre kvinner møtte fram på Tullinløkka. De reagerte på at tomatene kanskje kunne råtne. De var oppbrakt over at politikerne ikke fikk løst situasjonen. Gikk det ikke an å få tomatene i land, med prinsippene intakt?
Fra Tullinløkka satte kvinnene kursen for Stortinget. De hadde plakater med «Vi vil ha tomatene! », «Vi er den sunne fornuft», «Hvem styrer landet, Stortinget eller bryggearbeiderne? ».
Stadig flere sluttet seg til toget, der en delegasjon på fire kvinner overrakte en resolusjon der det blant annet sto: «Kan vi forsvare overfor UNRRA (en organisasjon tilknyttet FN) og en verden i hungersnød å la verdifulle næringsmidler gå til spille? »
Til brygga!
Kvinnene ble «blidt skjøvet ut» fra Stortingets vestibyle, og stevnet videre etter at en stemme lød «Til brygga! »
Demonstrantene toget ned Løvebakken, gjennom smauet ved Narvesen og nedover mot brygga. Toget var så langt, ifølge Aftenposten, at da fortroppen var ved Akers mekaniske verksted, sto toget langt oppe i Rosenkrantzgata. Tilropene var mange. Ingen klarte å stanse kvinnene.
Det var litt av et opptog, kvinner med hatt, håndveske og kurver og i vinterkåper. Bryggeriarbeiderne lot dem passere, politiet var tilkalt, men de var få, og kvinnene og deres støttespillere kom om bord på «Dicto» og begynte å losse tomater.
Spontane aksjoner
Kasse etter kasse, med deilige modne tomater. Om det var 500 eller 1000 kvinner i toget, vel det vet vi ikke helt sikkert. Noen sa etterpå at den spontane aksjonen kom fra kvinner fra alle samfunnslag.
Mens Oslo Bryggearbeideres Forening mente det var kvinner fra overklassen, som «ved sin handling hyllet Hitlers partifelle Franco».
22 000 kasser tomater
Ganske raskt kom de første tomatkassen ned langs skipssiden. Andre kvinner bar 10 kilos tunge kasser ned landgangen. Etter fire intense timer hadde kvinnene båret 22 000 kasser tomater i land på norsk jord. Kassene kom om bord på lastebiler som tok dem til et lager. Kort tid etter var tomatene å få kjøpt i hovedstadens forretninger.
Dagen etter aksjonen sto et opprop på trykk, der kjente kvinner rykket ut om tomatkvinnen. Oppropet var underskrevet av blant andre Gerda Ring, Aase Lionæs, Magli Elster, Gerda Evang og Henriette Bie Lorentzen. De protesterte slik på at aksjonen skulle tas «som uttrykk for norske kvinners syn og vilje i dag».
Aftenposten derimot, tillot seg en hale der det het at det ville vært «betydelig mer sjenerende for Norges anseelse og goodwill ute i verden om ....at vi hadde styret mat for en halv million kroner på sjøen, mens millioner sulter i Europa. »
Tomatene selv? De forsvant, fort som vinden, fra byens forretninger.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagbladet 12. mars 2016 under vignetten «Historisk».
Tekst: Guri Hjeltnes, professor II ved Handelshøyskolen BI og direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).