Stumfilmens Tarzan-skikkelse ga den moderne mannen en kropp, som behersket naturen, også sin egen.
BI FORSKNING: Forbrukshistorie
Tarzan er tilbake på filmlerretet. Ja, Tarzan kommer visst alltid tilbake. Det er fordi han i over hundre år har bidratt til å definere den moderne mannen. Tarzan er dannet og dyrisk.
Han tørster etter kunnskap, etter kultur, men er vel så mye kropp - natur.
Dagens karrierebevisste og kroppsfikserte unge menn stammer fra Tarzan-skikkelsen. Hans erotiske tiltrekning ble definert gjennom Jane, professordatteren. Ekspedisjonen hun tilhørte av offiserer og smarte vitenskapsmenn var hjelpeløse i jungelen.
Men den gåtefulle, lettkledde Tarzan-skikkelsen beskyttet dem mot farer og sørget for føden. Jane likte det hun så.
«Hvithud»
Det norske publikum ble introdusert for Tarzan-skikkelsen på kino i 1918, i stumfilmens tid. Brølet var den gang lydløst.
Tarzan of the Apes var regissert av Scott Sidney, med Elmo Lincoln i hovedrollen. Fettprosenten lå et godt stykke over dagens Tarzan, i Alexander Skarsgårds skikkelse.
Filmen ble en braksuksess på norske kinoer, ikke kun på grunn av en fengslende historie, men også fordi den inneholdt scener med afrikanske villdyr. Det ble et trekkplaster i seg selv.
Jungelhierarkiet
Den opprinnelige historien oser av den rasismen og sexismen man kunne gjenfinne i datidas selverklærte «siviliserte» samfunn.
Tarzan-historien dreier seg om menneskets, eller nærmere bestemt den hvite mannens, evolusjonære utvikling, fra apestadiet til moderne sivilisasjon. Sett ut fra datidas pseudovitenskapelige raseteorier inneholder jungelen stadiene i fortettet form: fra gorillaer, via «menneskeapene», dernest de svarte innfødte og til slutt den hvite mann.
Filmen fra 1918 inneholdt også et innslag av arabiske slavehandlere, ondskapen selv, et trinn som sniker seg inn mellom de svarte og hvite.
Tarzan tilpasser seg jungelen gjennom livet hos menneskeapene, men skjønner etter hvert at han er av en annen rase, menneskerasen. Han føler slektskapet til de innfødte, og stjeler klær fra dem. Som en av stumfilmens tekstplakater forklarer: «Clothes! At the bottom of his little English heart survived a longing for them. »
Jungelens gentleman liker klær og pynter seg med smykker. Han står per definisjon over apestammens medlemmer, men også over de innfødte, som framstilles som usiviliserte kannibaler.
Sivilisasjonskritikk
Tarzan-fortellingen inneholder samtidig en sterk sivilisasjonskritikk. Ekspedisjonen av hvite, som er kommet til jungelen for å bringe den bortkomne adelssønnen hjem, behersker ikke naturen. Disse hvite mennene, anført av professor Porter, Janes far, er rett og slett for mye kultur.
Ekspedisjonen representerer den vestlige sivilisasjonens svekkelse av mannskroppen, men gjennom Tarzan-skikkelsen blir det maskuline idealet justert. Den moderne mannen må være både natur og kultur, og Tarzan gjenoppretter balansen. Han klarer å kombinere sin individualisme med en kollektiv ansvarsfølelse overfor den hvite rase.
2016-utgavens ikke-rasistiske Tarzan står derimot på lokalbefolkningens side. Det er denne som nå representerer den egentlige sivilisasjonen.
Kvinneblikket
Det er Jane Porters blikk som til sjuende og sist definerer Tarzan som mannsideal.
Gjennom henne blir den mystiske apemannen et seksualobjekt. Tarzan ser ut som en gresk gud, med motet til en romersk gladiator. Han er den eneste som kan beskytte henne. Motstrebende begjærer hun kroppen hans, i det hun innser at Tarzans mannlighet overgår Claytons, hennes egen beiler og Tarzans fetter.
Tarzan blir på sin side umiddelbart tiltrukket av den hvite kvinna. Han sliter med å kontrollere sin kåtskap, et indre drama som egnet seg godt for den teatralske stumfilmen. Det hele kulminerer i en scene der Tarzan nesten tar på brystet til Jane. Jane er riktignok anstendig kledd, men øyeblikket representerer filmens erotiske klimaks.
Tarzan klarer å styre sine drifter. Voldtekten unngås. «Tarzan is a man, and men do not forse the love of women». Tarzan er en situasjonsbestemt omsorgsfull mann, i kombinasjon med en mektig, voldelig kapasitet. Tarzan lynsjer og knivdreper både dyr og «negere», et uttrykk fra boka og filmen, men behersker seg i avgjørende øyeblikk, slik fortellingen definerer dem. At han ikke forgriper seg på Jane skal vise at han er villmann med sivilisert blod i årene.
Feil slutt
Tarzan-historien ble først utgitt i 1912 som føljetong i det amerikanske bladet All Story. Forfatteren Edgar Rice Burroughs, en mislykket selger og forretningsmann, skrev seriehistorier på fritida.
Den første Tarzan-boka kom i 1914, siden ble det en hel rekke av dem. Serien ble en av det 20. århundret store bestselgere. I Norge skapte forlaget Windju Simonsen en pen liten pengemaskin av å selge Tarzan til norske gutter.
I den opprinnelige seriefortellingen fikk ikke Tarzan og Jane hverandre. Han ble med til Amerika, men hun tar til fornuft og forlover seg med Clayton. Idealmannen og sivilisasjonen syntes å være inkompatible størrelser, noe som opprørte leserne så mye at Burroughs måtte følge kommersialismens jernlov og skrive en oppfølger.
Tarzan returnerer til Afrika, og vinner også Janes hjerte. Deretter var det duket for mange jungeleventyr, med Tarzan, Jane og deres kjernefamilie, til glede for lesere og kinogjengere verden over.
Referanse:
Artikkelen er publisert som formidlingsartikkel i Dagbladet 30. juli 2016 under vignetten "Historisk" med overskriften "Apenes konge er den moderne mannen".