En forbryter forsvarer sitt underslag.
Etter at Thule Drilling gikk konkurs i 2010 oppdaget etterforskere at styreleder Hans Eirik Olav hadde underslått 6 millioner dollar. I 2015 ble han dømt til fire års fengsel, og til å tilbakebetale hele beløpet. Olav utga i 2015 sin selvbiografi, som gir verdifull innsikt i hvordan han forstår sine egne handlinger og konsekvensene av dem.
Det er mange teorier om hvorfor høytstående personer begår økonomisk kriminalitet. I min egen forskning ser jeg på bekvemmelighet. Det vil si at mektige personer har tilgang til ressurser som gjør at de relativt enkelt kan underslå eller begå annen kriminalitet.
Motiv
I 2007 stod Thule Drilling i en vanskelig posisjon økonomisk og arbeid hadde stoppet opp på byggingen av en oljerigg i Saudi Arabia. En del av problemet var manglende betaling og konflikter mellom Thule Drilling og verftet.
I kraft av sin posisjon ba Olav ansatte i Thule Drilling om å overføre store summer til andre selskaper, som så skulle overføre pengene videre til verftet. Han informerte ikke om at han selv eide disse selskapene. Ifølge Olav var han ikke ute etter å berike seg selv. Han handlet som han gjorde for å hindre at selskapet han var styreleder for gikk konkurs.
Domstolen konkluderte likevel med at Olav så en mulighet til å ta penger fra selskapet før konkursen, og gjorde det for å opprettholde sin posisjon, status og rikdom. Mens krisen pågikk kjøpte han en fritidsbåt for 100 000 dollar, og et kunstverk av Edvard Munch for 50 000 dollar.
Mulighet
Som styreleder hadde Olav myndighet til å be ansatte i selskapet om å overføre penger uten å gi tilstrekkelig dokumentasjon. Ansatte og andre styremedlemmer i Thule Drilling hadde tillit til at målet hans var å redde selskapet fra konkurs.
Hvitsnippforbrytere har ofte legitim tilgang til strategiske ressurser som kan brukes til å begå og dekke over lovbrudd. Olav skapte en situasjon der ingen hadde fullstendig oversikt over de finansielle overføringene ved å impulsivt be ulike personer overføre penger. Selskapets eksterne revisorer trakk seg på grunn av mangler ved regnskapsføringen.
Kombinasjonen av hans posisjon og Thule Drillings dårlige kontrollrutiner gjorde at han var i stand til å underslå penger og potensielt slippe unna med det. Dersom selskapet ikke hadde gått konkurs er det lite sannsynlig at underslaget ville blitt oppdaget. Da det ble oppdaget hadde Olav i kraft av sine ressurser tilgang til Norges dyktigste forsvarsadvokat.
Villighet
Olav identifiserte seg med Thule Drilling, og så derfor selskapets penger som sine egne penger. Han viser også tegn til narsissisme, inkludert pompøsitet, beundringsbehov, og mangel på empati. I sin selvbiografi forsøker Olav å nøytralisere lovbruddene sine på tre måter.
For det første påstår han at det var nødvendig å handle som han gjorde. I en stresset situasjon gjorde han bare det han kunne for å redde selskapet sitt fra konkurs. Samtidig hadde han rett til å overføre penger til seg selv som betaling for arbeidet sitt.
For det andre påstår han at det gjorde ikke burde være ulovlig. Lover endrer seg over tid, for eksempel er det ikke lenge siden bestikkelser ble regnskapsført som juridiske utgifter. På samme måte som mange bilister mener at fartsgrensene er for lave er det mange hvitsnippforbrytere som mener at økonomiske lover viser for liten innsikt i økonomi og forretningsliv. Olav mente som nevnt at overføringene ble gjort for å redde selskapet fra konkurs og derfor ikke burde være ulovlige.
For det tredje beskriver han seg selv som et offer for påtalemyndigheten. Han mener han er uskyldig dømt, og at han og hans familie er urettmessig behandlet. Han omgår med andre ord sin skyld ved å anklage sine egne anklagere. Han beskylder dem for å ikke ha gitt ham tilstrekkelig innsyn i beviser mot ham, og for å ha unnlatt å bruke bevis som kunne føre til at han ble frifunnet.
Det er ofte slik at mindre regelbrudd over tid kan lede til større lovbrudd, gjerne uten at gjerningspersonen selv innser det. I Olavs tilfelle startet det med bekvemmelige løsninger for å redde Thule Drilling fra konkurs, og endte i et forsøk på å berike seg selv. En organisasjon som overser små brudd på regler og lover lever derfor farlig.