Kritikken mot Bjørn Kjos og Norwegian går over alle støvleskaft. Norwegian representerer ingen brutalisering av arbeidslivet, skriver Espen Andersen.
DEBATT: Espen Andersen om luftfart
Den pressen bygger opp, vil de gjerne rive ned igjen. For et par år siden kunne Bjørn Kjos ikke gjøre noe galt.
Nå flommer avisene over av kommentarer om hvordan han “brutaliserer” norsk arbeidsliv og – formastelige tanke – konkurrerer ved å utfordre etablerte sannheter, som å fly billig på det delvis kartelliserte transatlantiske markedet.
Norwegian er visstnok i ”omdømmekrise”, noe som ikke ser ut til å ha gått ut over billettsalget.
Verdens tøffeste arena
Luftfarten er beinhard. Luftfartsbransjen er verdens tøffeste konkurransearena – ingen annen bransje har over tid gitt så lite avkastning til eierne. Flyene er svindyre i anskaffelse og drift, det er liten mulighet til å differensiere produktet, og det er overkapasitet. Dermed blir det priskrig, med mindre man klarer å finne en rute man er alene om.
I denne situasjonen må kostnader nedover og nedover, og Norwegian har klart dette på en beundringsverdig måte, ved å ha nye fly som er billige å vedlikeholde, ved å bruke IT smart, og ved å ansette billige og fleksible ansatte i og utenfor Norge. Firmaet har en liten administrasjon, og har klart å ta raske og smarte beslutninger hele veien.
Den fornærmede fagforening
Nå er Parat støtt på mansjettene fordi de ansatte har mottatt en tekstmelding med konsekvensene av å streike – og når de streiker, blir det faktisk konsekvenser av det. Den slags skal vi ikke ha noe av, må vite, for her oppe i Norden har vi et arbeidsliv der beslutninger fattes langsomt og med ettertanke, helst etter forhandlinger.
Men det siste Norwegian trenger, er å måtte avstemme sine beslutninger med en fagforening som, kan synes, står i fare for å komme på kant med sine egne medlemmer.
De tre konsekvensene var, meg bekjent, oppe i forhandlingene, uten at Parat følte det nødvendig å informere sine medlemmer om dem. Parats hovedkrav – at man skal forhandle med morsselskapet heller enn det operative selskapet – er i praksis et krav om at Norwegian skal konsolidere fagforeningens makt fordi de selv ikke klarer å gjøre det. Om kabinpersonalet synes det er verdt jobbene å streike for det, vet jeg ikke – ingen har spurt dem.
SAS er et skrekkens eksempel
Norwegians ledelse vil for enhver pris unngå å bli et nytt SAS. Da SAS sto på konkursens rand i november 2013, var det fordi bankene – ikke ledelsen eller eierne – sa stopp. Den danske kabinforeningen insisterte på særbehandling av sine medlemmer inntil SAS var, bokstavelig talt, 30 minutter unna konkurs.
SAS fikk redusert sine kostnader og er på offensiven igjen, men selskapet er på ingen måte i sikkerhet ennå, og må nok belage seg på enda flere kostnadskutt.
Fagforeningssiden snakker om at vi i Norge har tradisjoner å ivareta, at selv om det Norwegian gjør er juridisk korrekt, er det en trussel mot den norske modellen. Det er meget mulig, men modellen er norsk, og Norwegian er nå et europeisk (og snart globalt) selskap. En snau tredjedel av selskapets trafikk går innenfor Norges grenser.
Som Norwegian, så Norge
Globalisering betyr at forskjellene minsker mellom land, men øker innen dem. Piloter er bedre betalt enn kabinpersonale, også i utlandet. Men det krever lang opplæring å bli pilot, og de er vanskeligere å få tak i. Å jobbe i kabinen krever ikke lang utdannelse og det finnes massevis av folk som vil jobbe (ungdomsarbeidsløsheten i Spania er over 50%, for eksempel). Kabinpersonalets forhandlingsposisjon blir da svakere.
Jo mindre krav til spesialkunnskaper, jo lettere er det for en jobb å gå til en billig utlending. Norge er i dag så dyrt at vi ikke har råd til annet enn svært produktive arbeidstakere. Det kabinpersonalet opplever nå, er det industriarbeiderne opplevde på 90-tallet og teko-industrien på 80-tallet. Skal du jobbe innen luftfart, bli pilot eller programmerer – og bli en flink en, så du kan forsvare din lønn.
Å ta Bjørn Kjos for hva som i virkeligheten er økonomiske, ubønnhørlige realiteter, er å skyte budbringeren. Det eneste man oppnår, er at Norwegian selges eller flagger ut. Selskapet kan så fortsette sitt veksteventyr, og vi nordmenn kan briske oss med at det er i alle fall ikke et norsk selskap som ”brutaliserer” luftfarten.
Virkelig en seier for den norske modellen.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dn.no (nettutgaven til Dagens Næringsliv) 14. mai 2014 med tittelen "Norge og Norwegian og livets realiteter".