Krigen i Ukraina viser hvordan mangel på energi gjør Europa sårbart for økonomisk og politisk press.
Krigen i Ukraina viser hvordan mangel på energi gjør Europa sårbart for økonomisk og politisk press. Norge kan som nest største leverandør av gass gi et moderat bidrag ved å lete mer, finne mer og bygge ut mer gass.
På Norges kontinentalsokkel har letingen etter olje og gass vært forholdsvis begrenset. Oljedirektoratet anslår at like store volum olje og gass gjenstår som mengdene utvunnet siden 1970.
Russlands krig i Ukraina forandrer de økonomiske, klimapolitiske og sikkerhetspolitiske forutsetningene for energihandel i Europa. Underskuddet på gass er prekært. I Storbritannia drøftes å utnytte skifergassen, i Tyskland å gjenåpne nedlagte kullkraftverk. Norge kan over noen år bidra med mer naturgass.
Norge kan ikke erstatte Russlands historiske volum gass til Europa, men har mulighet til å ta en større del av gassmarkedet i Nordvest-Europa, først og fremst i Tyskland, Polen og Tsjekkia. Her ligger forholdene til rette ved infrastruktur og markeder.
Norsk gass vil til dels kunne erstatte russisk gass hos etablerte brukere, og gi et moderat bidrag for å forebygge at kraftsektoren vender tilbake til kull.
I dag har risikoen for forsyningskutt mangedoblet gassprisene, nå opp til 600 dollar fatet målt i oljeekvivalenter. Mange land i EU er store kjøpere av russisk energi. Tyskland har kjøpt 55 prosent av sitt gassforbruk fra Russland, 50 prosent av kullforbruket og 35 prosent av oljeforbruket.
Høye priser på naturgass fører til høye strømpriser, til ulempe for hele Europas økonomi, også for Norge. Russland er også en stor eksportør av råolje og oljeprodukter: Bensin, diesel og fyringsolje, som omsettes i åpen handel og lettere kan erstattes enn naturgass.
Historisk har imidlertid Russland hatt høyere inntekter på salg av olje enn av gass. Risikoen for en langvarig konflikt tilsier at Europa ikke bør belage seg på russisk gass, som har alternative markeder i Kina. En prosjektert gassledning fra Vest-Sibir vil bringe Kina i direkte konkurranse med kjøpere i Europa.
Etter at EU har gitt naturgass status som drivstoff for overgangen til en karbonfri fremtid, har Europas viktigste leverandør, Russland, brakt seg selv i vanry og svekket forsyningssikkerheten i gassmarkedet. Foreløpig er det ikke politisk godtatt å utnytte store forekomster av skifergass i Frankrike og Storbritannia. Nederland har meldt en rask nedtrapping av gassutvinningen.
Samtidig har satsingen på solkraft og vindkraft vist seg vanskeligere, dyrere og langsommere enn tidligere håpet. Fornybar energi, bortsett fra vannkraft, står i dag for 12–13 prosent av Europas forsyninger av energi, mot 25 prosent for naturgass.
Krigen i Ukraina har gjort knipen akutt. Europa vil kunne importere naturgass ved rørledning fra Nord-Afrika og Midtøsten, og med båt fra USA og Afrika, men til høyere kostnader. Gassmarkedet i Nordvest-Europa domineres av to selgere, Russland og Norge. Russland har de største påviste reservene og kanskje de laveste kostnadene. Historisk har Norge og Russland ved nye rørledninger og større volum vært pådriverne for veksten i gassmarkedet, men de har tatt hensyn til hverandres interesser og særlig til de tyske kjøpernes ønske om å spre risikoen. Priskonkurransen har vært dempet av strategiske betraktninger.
Russland har godtatt at det ikke fikk ta hele markedet. Norge har vært tilfreds med en lavere andel i et stabilt og forutsigbart gassmarked. Dette er nå historie. På lengre sikt har Norge muligheter for en større innsats ved å trappe opp letingen etter olje og gass. Med høyere priser er store norske gassreserver lønnsomme å utnytte, ikke minst i Barentshavet.
Ved en opptrappet gasseksport til Europa kan Norge gjøre en innsats for sin egen og kjøpernes økonomi, klimapolitisk ved å forebygge bruk av kull, og sikkerhetspolitisk ved styrke Europas selvberging.
Innlegget ble først publisert i Dagsavisen 17.03.22.
Publisert 23. mars 2022