Høyre/FrP-regjeringen må benytte en annen oppskrift enn 1980-tallets thatcherisme, advarer professorene Atle Midttun og Nina Witoszek.
KRONIKK: Atle Midttun og Nina Witoszek om økonomi og politikk
Den nye regjeringen vil at vi skal gjøre som Ole Brumm. Den kombinerer klassisk liberalisme med populistisk statskritikk og håper at vi sier ja takk til begge deler.
Under parolen om frihet for oss alle forfører dens reviderte statsbudsjett oss med: avskaffelse av arveavgift; riving av bomstasjoner; skattelette til alle; søndagsåpne butikker; og ikke minst avvikling av astronomisk ostetoll.
Samtidig fyrer regjeringen opp under statskritisk populisme med kutt i pressestøtte, kutt i kultur og kutt i iverksetting av miljø- og sosiale hensyn ved statlige innkjøp.
De rødgrønnes svakhet
Før vi går inn på farene med den blåblå syntesen, la oss kontrastere den med dens rødgrønne forgjenger. Hovedproblemet med den rødgrønne modellen fanges opp av en enkel hverdagshistorie fra det virkelige liv.
Ved et sykehjem i en av Oslos nabokommuner ble det holdt en brannøvelse: Alarmen gikk og betjeningen sprang ut av bygget. Så kom brannvesenet og konstaterte at rutinene var fulgt og at øvelsen var vellykket. Det var bare en liten detalj som ble oversett: alle de syke gamle lå under hele øvelsen på rommene sine omsluttet av hypotetiske flammer.
Historien viser kjernen i de rødgrønnes svakhet: Alt er tilsynelatende på plass og rutiner er fulgt, men man mangler en elementær innlevelse i virkeligheten der også de svake teller med. Byråkratisering erstatter eller dreper forestillingsevnen. I den mest ekstreme utgave av dette teknokratiske sinnelaget blir reglene mer levende enn pasienter.
Ville sykehjemshistorien forløpt annerledes under de blåblå?
Vår mistanke er at privatisering og budsjettnedskjæring ville gjort brannøvelse for alle altfor dyrt. Ledelsen ville kanskje bare spandert øvelse på seg selv og styret.
Kort og godt: I både den rødgrønne og den tenkte blåblå versjonen har man mistet både menneskelighet og realistisk bakkekontakt.
Den populistiske og statskritiske Ole Brumm
For å gå tilbake til den blåblå populistiske og statskritiske Ole Brumm, er det grunn til å bekymre seg for at han kan fristes til thatcherisme.
For høyresiden var Margaret Thatcher redningskvinnen som forløste Storbritannia fra statlig ineffektivitet og fagforeningstyranni. For venstresiden var hun en bulldoser som raserte kultur, knuste solidaritet og solgte staten ut til markedet. Hun sa "To cure the British disease with socialism was like trying to cure leukemia with leeches."
Men det er forskjell på Norge og Storbritannia. Norges velfriserte Brundtland-Stoltenberg styre har allerede halvveis modernisert sosialdemokratiet med målstyring, effektivisering og til og med deregulering og privatisering. Thatcherisme på norsk blir dermed en unødvendig "overkill".
Når dette er sagt kan likevel et velbalansert liberalt prosjekt ha noe for seg:
Fremskrittsparti-kritikken av særinteresseprivilegiene er forfriskende. Likeledes angrepene på politisk-byråkratisk udugelighet i statlig og kommunal tjenesteyting. Og for all del ta også med kritikk av private oligopolers maktarroganse.
Farlig få uavhengige journalister
Men vi får ikke et bedre samfunn ved å bygge ned staten og slett ikke ved å svekke den kritiske offentlighet. Vi har allerede farlig få uavhengige journalister uten blåblå nedskjæringer; flere og flere hopper over i lukrative stillinger som spin-doctors i kommersielle, statlige og politiske maktapparater.
Signalene om privatisering og nedskjæring av offentlig kulturstøtte fra de blåblå - relativt til de rødgrønne - antyder også skritt mot thatcherisme. I et levende demokrati underlegges ikke kultur profittmotiver: den betraktes som et fundament for "public mindedness" og et bolverk mot en infantil brød og sirkus mentalitet.
Liberalismen forfaller til thatcherisme hvis den ikke reguleres av et kompetent og "public-minded" embedsverk.
Vår produktive velferdsstat, som forundrer verden, er ikke et resultat av en tankeløs cowboy-kapitalisme. Tvert imot unngikk Norge ved to anledninger skjebnen som "bananrepublikk" takket være visjonære embedsmenn og politiske ledere. Den første gangen da konsesjonslovene sikret nasjonal kontroll med vannkraftressursene. Den andre gangen med etablering av sterk statlig styring med oljeressursene.
Visjonen for et anstendig blåblått Norge må være å sikre at alle, uten unntak, blir reddet i en mulig brann - både de ansatte, pasientene og ledelsen.
Den ideelle blåblå syntese
Den ideelle blåblå syntese er således et spørsmål om delikat balansering mellom tre hovedpilarer:
- Menneskeliggjøring av våre institusjoner.
- Velregulert markedskonkurranse med en avansert stat som sikrer fellesinteresser.
- En sterk kritisk offentlighet og et rikt kulturliv som står fritt i forhold til både stat og kapital.
Får man dette til, kan den blåblå syntesen overleve. Ellers vil de møte en ny velsmurt Støre-regjering ved neste valg.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 27. desember 2013.
Tekst: Atle Midttun, professor ved Institutt for innovasjon og økonomisk organisering, Handelshøyskolen BI, og Nina Witoszek, professor ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo