Det er forunderlig at det ikke har vært større tilbud av indeksnære fond og at bankene ikke har konkurrert hardere på pris. Men selv om kundene kunne tjent mer, har de ikke nødvendigvis tapt på bankenes råd.
Ville alle norske aksjefondskunder selv ha funnet frem til et av de billigste globale indeksfondene om bankenes kunderådgivere ikke hadde rådet dem til å kjøpe et av sine dyre fond?
DNs regnestykke hadde sett ganske annerledes ut hvis kundenes alternativ heller har vært å ha pengene på en høyrentekonto.
Dagens Næringsliv hadde et svært godt oppslag over hele 10 sider lørdag 21. november. Der dokumenterer avisen hvordan norske banker synes å ha rådet kundene sine til å kjøpe dyre, «aktivt forvaltede» fond i stedet for å tilby billige, indeksnære fond. Artikkelen var både viktig og velskrevet. De generelle poengene er godt dokumentert.
DN gir også et anslag hvor stort kundenes tap har vært av rådgivingspraksisen og av fraværet av indeksfond i fondstilbudet. DNs estimat hviler imidlertid på en kritisk antagelse: Det finnes bare ett alternativ til aksjefondene som bankene har solgt, og det er et av de billigste globale aksjefondene. Med andre ord ville det vært slik at om kundene ikke hadde gått til banken og spurt om råd, så ville de selv funnet frem til et av de billigste globale indeksfondene og plassert sparepengene sine der.
Om antagelsen holder, så har ikke bankene bidratt med verdiskaping overhodet, og det har vært en enorm overføring av ressurser fra kundene til bankene. Antagelsen er interessant, men av minst to grunner er den neppe den eneste relevante eller nødvendigvis den mest plausible.
Indeksfond en subtil idé
For det første er indeksfond en ganske subtil idé som det tok lang tid før fikk bred aksept. Kjernen i Oljefondets suksess er at det er blitt forvaltet som et de facto indeksfond. Til tross for dette har tanken på indeksnær forvaltning inntil nylig vært relativt uvanlig blant norske sparere. Det gjelder også større institusjonelle investorer som pensjonsfond og livselskaper.
Innlegget fra Finans Norges Tom Staavi 23. november illustrer kunnskapsgapet. Der argumenterte han for at både norske småsparere og norske skattebetalere via Oljefondet bør betale for aktiv forvaltning for å sørge for at finansmarkedene fungerer godt. Med andre ord bør norske småsparere og norske skattebetalere gi almisser til noen av de minst trengende i hele verden. Det er en besynderlig idé.
Høyrentekonto
For det andre, og kanskje viktigst, er det nok mer plausibelt at kundene hadde beholdt pengene på høyrentekonto dersom de ikke hadde fått råd av banken om å kjøpe (dyrt) aksjefond. En stor del av formuen på høyrentekonto er derfor et minst like relevant sammenligningsgrunnlag som alle pengene i et globalt indeksfond med lave kostnader.
Det er en robust innsikt i finansteori at alle bør ha en andel av formuen i risikable aktiva som aksjer. Hvor stor denne andelen er, avhenger både av subjektive forhold som risikoaversjon og av utenforstående forhold som alder, forpliktelser og annen risiko som husholdningen er eksponert for. Fra empiriske studier vet vi også at det er overraskende hvor mange husholdninger som ikke eier aksjer. Og at de husholdningene som eier aksjer, eier lite aksjer.
Råd om aksjesparing
Om bankenes rådgivere har forklart aksjesparing og bidratt til at kunder som ellers ville hatt alle sparepengene sine på høyrentekonto, har flyttet deler av dem til et av bankens (dyre) aksjefond, har det antagelig vært bra både for kundene og for banken. Selv etter kostnader har sannsynligvis forventet risikojustert avkastning på kundenes sparing blitt forbedret.
For banken har det også vært økonomisk fordelaktig siden den har solgt andeler med høye marginer. Hvorvidt de «aktive» fondene som bankene har solgt har avveket mye eller lite fra indeks, er irrelevant og et forunderlig sidespor.
Vi eier i fellesskap verdens største statlige investeringsfond, som i over 20 år, for nær alle praktiske formål, er blitt forvaltet som et indeksfond. Da er det ganske oppsiktsvekkende at den samme type spareprodukter ikke har vært tilgjengelige for norske småsparere, og at bankene i så liten grad har konkurrert på pris. DN dokumenterer dette på en ypperlig måte. Men selv om konkurransen mellom bankene burde vært hardere og kundene kunne tjent mye mer, har kundene antagelig tjent ganske godt på de rådene bankene faktisk har gitt.