Som USAs kriger har vist, er det uklokt å opphøye terrorgrupper til statsnivå, advarer Berit von der Lippe.
La France est en guerre! Frankrike er i krig, og terrorhandlingene var en krigshandling. Den franske presidenten følger i Bush jrs fotspor.
I alle fall retorisk. Forståelig ut fra situasjonen, forståelig også på grunn av berettiget harme. Bare retorikk, kanskje? Retorikk er ikke «bare retorikk» og slett ikke i situasjoner som dagens eller gårsdagens, altså post-september 11.
Opphøyer terror til statsnivå
Som USAs kriger har vist, er det uklokt å opphøye terrorgrupper - terrorgruppa IS denne gangen - til statsnivå, slik det var uklokt å gi al-Qaida denne type autoritativ status da Bush jr. erklærte «war on terror». Uklokt er dessuten en eufemisme, altså språklig skjønnmaling. Krigen mot terror har ikke forhindret blodbad, bomber fra luft og selvmordsbomber på bakke.
Det har snarere utartet og blitt tilstander lik den hobbesianske «alles krig mot alle» - regionalt, nasjonalt og i noen grad globalt. Når Hollande også sier at Den islamske stat er i krig med Frankrike, oppnår IS nettopp å tilkjennes den internasjonale posisjon terrororganisasjonen etterstreber.
Krig med stadig verre midler
På et rent moralsk plan kan terrorhandlingene i Paris sies å være tilnærmet like ondartet som en krigshandling. Men overført til utenrikspolitikk og forsvarspolitikk, blir det en fortsettelse av krig «med stadig verre midler» - for å parafrasere Clausewitz en smule.
September 11-terroren markerte første gang NATOs artikkel 5 ble brukt som legitimering av krig mot land fjernt fra den nordatlantiske sfære. Og NATOs land stilte opp for å forhindre terrortrusler, samt bygge demokrati og bidra til kvinnefrigjøring i Afghanistan.
Ikke alle land stilte opp under artikkel 5 i 2003 i krigen mot terrorgruppa al-Qaida, som jo ikke var i Irak. Kloke av skade? Hollandes prioritering av EUs solidaritetsklausul - ikke NATOs artikkel 5 - signaliserer Frankrikes tradisjonelle arbeide for et mest mulig autonomt Europa og minst mulig innblanding fra USA. Utopisk, men også et signal på nye geopolitiske maktstrukturer.
Hadde Hollande vært klok(ere)
Hadde Hollande vært klok(ere), burde han framstilt terroristene som altfor uverdige til å kunne erklære den store republikken, Frankrike, krig. Han kunne sagt at Frankrike ikke - og aldri - ville tillate IS å diktere fransk politikk, det være seg innenriks eller utenriks.
Hadde Bush jr. omtalt og besvart al-Qaida på denne måten, ville dette kunne endret verdens tragiske gang. USA hadde sikkert gått militært inn i Afghanistan uansett, men ville ikke nødvendigvis ødelagt regimet. Det kunne vært nok til å forhindre Talibans «beskyttelse av» al-Qaida.
Det er umulig å ikke ha medfølelse for ofrene i Paris, deres nære og for det franske folk. Men det burde være mulig å innrømme at ikke alle føler den samme medlidenheten for den franske stat, for det politiske ledersjiktet - verken det franske, det europeiske eller det amerikanske. I mine øyne fortjener ingen av dem denne medfølelse.
Vil de noensinne lære?
Når Jens Stoltenberg går i bresjen for NATOs kooptering av sangen «We are the world», slik han gjorde da han for få måneder siden smilende lot denne tone ut til en hel verden sammen med NATOs utenriksministre, og når dagens statsminister erklærer at «vi bruker ord og dialog, de bruker våpen», lurer jeg på hvilken verden de ser for seg.
Og jeg spør: Hva har de forstått og tatt lærdom av? Retorikk er vitterlig mer enn «bare retorikk». Altfor ofte ser vi at retorikk er tett koplet opp til handling. Jeg spør derfor med ord fra en helt annen sang - «When will they ever learn?»
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagsavisen 23. november 2015.