Forestillinger om den produktive menneskemaskinen stod side om side med «myke» verdier da vi fikk normalarbeidsdagen.
KOMMENTAR: Christine Myrvang om historie
Det er i år hundre år siden normalarbeidsdagen ble lovfestet. Dette var imidlertid ikke en åttetimersdag, som fagbevegelsen i mange år hadde kjempet for. Den første loven av 1915 gjaldt titimersdagen. Allerede i 1919 ble imidlertid åttetimersdagen vedtatt for alle arbeidere.
Kampen for redusert arbeidstid var et kollektivt frigjøringsprosjekt som skulle komme hele samfunnet til gode. Den engelske sosialreformatoren Robert Owen gikk allerede i 1833 inn for åttetimersdagen, ut fra argumentasjonen om at det var i ethvert menneskets interesse at også andre var sunde, intelligente, velstående og tilfredse.
Kampen om arbeidstida
Kampen om arbeidstida startet med styrke fra midten av 1800-tallet. Fabrikker var utstyrt med kostbart maskineri som fabrikkeierne ønsket å utnytte maksimalt. Det førte i mange tilfeller til rovdrift på arbeidskraften. Lange og tunge arbeidsdager, i verste fall helt opp i 18 timer, ble resultatet. Søndag var eneste fridag.
Arbeidstid er et moderne fenomen. Innen håndverksproduksjonen hadde en oppgavebasert arbeidsforståelse vært dominerende. Den innebar at man fikk betaling når en bestemt oppgave var utført, uavhengig av hvor lang tid det tok.
Med en tidsbasert arbeidsforståelse i fabrikkene kom forestillingen om at tida var en verdi som ikke bare passerte, men som ble brukt opp. For arbeidsgiveren var det om å gjøre at arbeidstida ikke gikk til spille.
Klarere skille mellom arbeid og fritid
Med fabrikksystemet trådte også et tydeligere skille fram mellom arbeidsplassen og hjemmet, og mellom arbeid og fritid.
Arbeidsgivere, og deres konservative støttespillere, kjempet lenge imot en lovfestet normalarbeidsdag. De vektla sin rett til å lede og fordele arbeidet, og insisterte på friheten til å inngå kontrakter. «Arbeidsfrihet» var her et yndet begrep. Den enkelte måtte kunne stå fritt til å arbeide så lenge han eller hun ønsket.
Videre mente kritikerne at en hjemlig reduksjon av arbeidstida med full lønnskompensasjon ville fordyre produksjonen og svekke konkurranseevnen. Konsekvensen ville bli nedleggelser og arbeidsløshet. Dette argumentet gikk igjen blant reformmotstandere i flere land.
Forkjemperne for åttetimersdagen påberopte seg også frihetsbegrepet. Dagen skulle fordeles på 8 timer arbeid, 8 timer frihet og 8 timer hvile. Friheten dreide seg om «fri tid», hvor arbeideren kunne utvikle seg selv som menneske og samfunnsborger.
Kravet om normalarbeidsdagen kom opp med styrke på samme tid som den mannlige arbeideren var i ferd med å få fulle borgerrettigheter. I 1898 ble stemmerett for alle norske menn vedtatt.
Mer tid til familien
Normalarbeidsdagen ble et siviliseringsprosjekt som skulle sørge for at arbeiderne fikk tid til lese og sette seg inn i politiske spørsmål. Det var et sosialt og åndelig løft for hele samfunnet. «Fremtiden hører de folk til, som kan møte op i verdenskonkurransen med en faglig og kulturelt høit stående arbeiderstand,» het det fra komiteen som utredet saken for Stortinget.
Det var også av avgjørende betydning at arbeideren fikk mer tid med familien. Den moderne mannen skulle utvikles som familiefar og få en større rolle i barneoppdragelsen.
Skeptikerne fryktet på sin side at den nyvunne fritida ville rotes bort på fyll og fjas.
Normalarbeidsdagen, det som til slutt ble åttetimersdagen, ble innført i ei tid da det var uforsonlige fronter mellom arbeid og kapital. I denne steile klassekampsituasjonen kom vitenskapen de reformvennlige til unnsetning. Forsøk i flere land viste at produktiviteten økte med en kortere arbeidsdag.
Menneskemaskinen
I denne konteksten ble arbeideren sett på som produktivkraft, som en maskin. Menneskemaskinen måtte ikke slites ut mer enn at den kom til hektene igjen mellom øktene. Den måtte restitueres utenom arbeidstida, for så å kunne fungere optimalt neste dag. Målinger viste at det i et effektivitetsperspektiv var lønnsomt å sette ned arbeidstida. Det ga mer fornøyde arbeidere som ytet mer, og det ga også fabrikkeierne insentiver til å investere i bedre teknologi.
En del reformvennlige økonomer hevdet dessuten at økt kjøpekraft var en forutsetning for at den masseproduserende industrien skulle få avsetning for sine varer.
Pekte mot forbrukersamfunnet
Kortere arbeidstid, økt produktivitet og høyere lønninger var en vinn-vinn-vinn-situasjon som pekte fram mot forbrukersamfunnet.
Rundt 1900 var om lag en femdel av fabrikkarbeiderne kvinner, og i utgangspunktet hadde kravet om redusert arbeidstid særlig dreid seg om å beskytte kvinner og barn. Men mange kvinner var skeptiske til særregler. De ville konkurrere på like fot med menn og fryktet for arbeidsplassene.
Innføringen av åttetimersdagen i 1919 gjaldt arbeidere, kvinner som menn. Et lite mindretall i lovkomiteen gikk inn for å inkludere funksjonærer og butikkansatte. Det var ingen grunn til å betrakte «en maskinskriverske eller en anden kontordame for mindre at være arbeider end en som passer spindlene i en tekstilfabrikk». Den første hadde ikke noe mindre anstrengende eller oppsplittet arbeid enn den siste.
Men fagbevegelsen var, og er vel fortsatt, tungt preget av det maskuline industriarbeideridealet. Og kvinner i lavere middelklasse var - og er forblitt - en grå masse av «usynlige», selv om også de har fått sin normalarbeidsdag.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagbladen 21. februar 2015 under vignetten "Historisk".