Kjernekraft-tilhengernes utopi om endeløs energi lever fortsatt. Ola Borten Moes forslag om en øremerket bevilling er problematisk.
Energiprisene skyter i været, godt hjulpet av et unormalt tørt år og krig på det europeiske kontinentet. I tillegg forsøker EU å legge om til en fossilfri energimiks. Her står utfordringer i kø, og fremtidsutsiktene ser ikke lyse ut.
Situasjonen minner forbløffende mye om oljekrisen i 1973. Oljekrisen, som de fleste nok husker på grunn av bilfrie gater og at Kong Olav tok T-banen som vanlige folk, førte til at land måtte tenke nytt om sin energiforsyning og -bruk. Men akkurat som for femti år siden vil det ikke være kjernekraft, men energiøkonomisering, som er den mest effektive og bærekraftige strategien i den energikrisen vi står i.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) velger nå motsatt av erfaringenes lærdommer og foreslår å satse på energifeltet med en øremerket bevilgning på 25 millioner kroner til forskning på kjernefysikk og -kjemi. Det er både uheldig og historieløst.
Etter 1973 ble mye innsats og ressurser satt inn på forskning og teknologiutvikling, ulike alternativer ble vurdert, og interesse for utvikling av fornybar energi vokste. Men særlig kjernekraftas utopiske løfter om endeløs energi fant stor gjenklang over hele Europa og i våre nordiske naboland. Sverige hadde allerede tatt i bruk det første kjernekraftverket sitt i 1972, og i Finland var en sovjetisk reaktor under oppførsel da oljekrisen traff. Danmarks energiforsyning berodde derimot på nitti prosent olje, og var avhengig av å importere nitti prosent av denne oljen fra de arabiske oljelandene. Derfor presenterte danske myndigheter allerede i januar 1974 mulige lokaliseringer av kjernekraftverk – dog uten noensinne å bli presentert.
Mens våre naboland ønsket å fri seg fra avhengigheten av olje fordi denne energikilden hadde vist seg som usikker og dyr i en tilspisset geopolitisk situasjon, hadde Norge funnet store forekomster av olje og gass på eget territorium. Ikke desto mindre fantes det i 1974 også norske planer om å bygge kjernekraftverk til energiproduksjon. Institutt for Atomenergi hadde drevet forskning som lå til grunn for disse planene siden 1948.
Selv om Stortinget i 1979 la planene om bygging av kjernekraftverk i Norge død, fortsatte atomforskningen i det nå omdøpte Institutt for energiteknikk som drev fire forskningsreaktorer: tre på Kjeller og én i Halden. Argumentene for fortsatt atomforskning var to: For det første hadde vi behov for kjernekraft-kompetanse siden våre naboland, inkludert Sovjetunionen, hadde reaktorer som kunne påvirke vår sikkerhet. For det andre hadde den avanserte atomforskningen positive synergieffekter som næringslivet kunne profitere på.
Atomforskningen i Norge har på mange måter bidratt positivt med teknologi som har gjort både aluminiums- og petroleumsindustrien i Norge mer kostnadseffektiv. Men denne aktiviteten har også skapt problemer som de til enhver tid sittende regjeringer har skjøvet videre over til neste: Opprydningen etter sytti år med norsk atomforskning kommer til å koste minst 21 milliarder.
Forslaget fra Borten Moe er problematisk fordi den legitimerer en ny politisk diskusjon av kjernekraftens rolle i norsk energiforsyning. For mens Borten Moe avviser planer om å bygge kjernekraft til energiproduksjon i Norge, ville det være feil å se denne satsingen på kjerneforskning løsrevet fra den nåværende energipolitiske konteksten.
Energikrisen det siste halve året har ført til at diskusjonen om atomkraftens rolle i energisystemet har blusset opp igjen, ikke kun i Norge, men også i andre europeiske land. I en situasjon der energipriser er skyhøye, og der det ser ut som at vi ikke vil lykkes med å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, blir kjernekraft gjerne fremhevet som en fossilfri, billig og uavhengig energikilde som på mirakuløst vis kommer til å løse begge problemer. Så sent som i januar hoppet EU-kommisjonen på denne bølgen da den klassifiserte kjernekraft som grønn broteknologi. Det åpner for massive økonomiske subvensjoner – til stor glede for atomnasjoner og -lobbyister som Frankrike, som sliter massivt med kostnadene på oppførsel av nye og renovering av gamle kjernekraftverk. Forslaget om å inkludere gass og atomkraft som broteknologier ble nedstemt av Europaparlamentet 14. juni.
De som heier på kjernekraft som løsning, har en lang cv med å underspille kostnadene og problemene med kjernekraft. Etter de store ulykkene ved Three Mile Island i USA i 1979 og Tsjernobyl i Sovjetunionen i 1986 ble det lagt ned mye innsats i å bedre sikkerheten rundt reaktorene. Likevel kom det i 2011 en ny stor ulykke ved Fukushima i Japan, som understreker risikoen vi som samfunn løper med denne energiteknologien. Både det å bygge god nok sikkerhet rundt drift av anlegg og det å sikre trygg behandling av avfall krever store investeringer og høy kompetanse. Der de nordiske nabolandene Sverige og Finland har det som kreves for å kunne bygge og drive kjernekraftverk og lagre dets avfall, mangler kompetansen i Norge.
Da Høyre på sitt landsmøte i april 2022 besluttet at Norge burde innta en aktiv rolle i å utvikle ny kjernekraftteknologi, avfeide Kjellers siste reaktorsjef Ole Reistad disse planene ikke kun som «meningsløse» i møte med dagens energiutfordring. Han påpekte også at det i Norge finnes «hverken kompetansen, menneskene lovverket eller industrien som skal til for å bygge kommersielle kjernekraft i Norge nå».
Når regjeringen nå aktivt setter av penger til kjerneforskning og styrkning av utdanning på dette feltet, kan det sees som en investering for nettopp å utvikle kunnskap for å kunne bygge kjernekraft i fremtiden. Borten Moe har et poeng når han sier det ville vært uforsvarlig å ikke sikre kritisk kompetanse innenfor disse fagområdene, sånn at det finnes kompetanse til å ta vare på de 17 tonn brukt reaktorbrensel som sytti års atomforskning har etterlat til nåværende og kommende generasjoner.
Mer forsvarlig ville det dog være ikke å investere enda flere millioner i en teknologi som ikke er bærekraftig hverken miljømessig eller økonomisk, og særlig siden det ikke finnes en nasjonal løsning på lagring av avfallet. Å tro at 25 millioner vil skape nødvendig kompetanse på håndtering av radioaktivt avfall som flere årtier med nasjonal kjerneforskning ikke har formådd å frembringe, er naivt.
Her burde staten se til sine nordiske naboland. Der er de nåværende løsningene resultater av flere årtiers forskning, ikke kun innenfor kjernefysikk, men også innenfor ingeniørvitenskap mer generelt. Energikrisa trenger en løsning her og nå – ikke løsninger med positiv effekt om 20–30 år som i tillegg er dyre og har store langsiktige problemer ved seg som det ikke finnes løsninger på i Norge. Da er det langt viktigere at staten finansierer forskning på tiltak som bidrar til energieffektivisering som hjelper nå og forserer det grønne skiftet.
Teksten ble først publisert av Morgenbladet.
Publisert 16. juni 2022