Det er et lederansvar å skape ytringsklima for å si fra om feil i pasientbehandling.
Et tema på Pasientsikkerhetskonferansen i år var ytringsklimaet for å si fra om feil og tabber i et pasientforløp.
Leger og sykepleier er feilbarlige vesener. I en stresset hverdag kan de hente frem feil medisiner, bruke feil instrumenter, forveksle pasienter og forsømme hygieneregler. Feilene deres setter i gang årsakskjeder som kan ende med alvorlig pasientskade.
Det er altså ikke slik at feilene som sykehusansatte begår automatisk fører til skade. Det kan være tid til å si fra og stanse den destruktive årsakskjeden. Det kritiske tidsrommet hvor dette er mulig kan være noen få sekunder, eller det kan dreie seg om minutter og timer. Så er altså spørsmålet om det finnes et klima for å heve stemmen og si fra hvis en er vitne til at en kollega ved sykehuset begår en feil.
Særlig interessant er det om vikarer og midlertidig ansatte opplever at de har handlingsrom til å ta slike initiativ. I Dagens Medisin (mars 2019) kalte Ida Susanna Fattah disse uerfarne kollegene for en uutnyttet ressurs. De kan få øye på ting som mer erfarne folk er blinde for. Samtidig er dette folk som nødig vil legge seg ut med seniorer og ledere på jobb. De har ambisjoner om å komme over i fast stilling, og det er hard kamp om et begrenset antall plasser. Dermed kan en turnuslege eller en sykepleierstudent være forsiktig med å ta ordet når det skjer farlige forløp rett foran øynene deres. Siden de er uerfarne kan de også være i tvil om det de har sett faktisk er en feil. Det er tross alt erfarne og dyktige fagfolk som er i sving, og da skal det kanskje være slik. Slike tanker legger en ytterligere demper på motivasjonen for å si fra om det som meget mulig er en fatal feil.
Hvordan kan ledere ved et sykehus sørge for at de midlertidig ansatte tar ordet i slike kritiske situasjoner?
De kan i hvert fall ikke regne med at ytringsklimaet allerede er på plass. Det er naivt å tro at folk ut fra sin godhet og omsorg for pasientene kommer til å si fra når det trengs. Ledere har en tendens til å overvurdere kvaliteten på ytringsklimaet rundt seg. Jeg har snakket med ledere som har vært overbevist om at det er enkelt og greit å si fra om feil i egen virksomhet, og som har gått på en smell. Det viser seg at terskelen for å si fra er mye høyere enn lederne selv har antatt at den er. Slik er det trolig også i sykehusmiljøer. Under Pasientsikkerhetskonferansen fikk jeg inntrykk av at topplederne tok det som en selvfølge at alle ansatte uten å nøle ville si fra om feil, også de som er uerfarne og har et sterkt ønske om å bli fast ansatt. De fikk motbør fra folk som påpekte at ønsket om å holde seg inne med ledere og seniorer gjerne legger bånd på slike initiativ.
Ledere som vil skape ytringsklima for å si fra må oppmuntre til slik adferd, og belønne den. Ledere har muligheten til å markere at det er akkurat slike folk de vil ha med på laget. Når en person i denne sårbare gruppen har vært modig og sagt fra, vil alle andre følge nøye med på hva som skjer videre med den personen. Var dette initiativet som gjorde at vedkommende ikke fikk fortsette? Eller var det en innsats som bidro til jobbtilbud og fast ansettelse?
Vikarer og løsarbeidere kan være en fantastisk ressurs for en organisasjon når det gjelder å få øye på hverdagslige feil og svakheter. De ser ikke verden gjennom rutinebriller, men kan ha et friskt og uhildet blikk på praksis. Derfor er det ekstra viktig at denne gruppen kommer til orde.
Dette er et generelt poeng som også gjelder langt utenfor helsesektoren. I en tilspisset kamp om noen få faste stillinger, er det fristende å lukke øynene eller snu seg vekk når seniorer i miljøet begår tabber. Å bruke stemmen sin for å si fra er ikke den første innskytelsen som melder seg. Ledere er i posisjon til å motvirke denne tendensen, ved å løfte frem dem som tar ordet og forhindrer skade.
Referanse
Kvalnes, Øyvind (2017), Fallibility at work: Rethinking excellence and error in organizations. London: Palgrave MacMillan
Artikkelen ble først publisert i DN.no 13.10.19.