Hvordan står det til med norsk jordbruk? Er det så galt som bøndenes organisasjoner vil ha det til? Her er tallenes tale, slik Ivar Gaasland ser det.
DEBATT: Ivar Gaasland om landbruk
Forbrukerne og skattebetalerne har ikke noen organisert stemme som kan stille opp mot bondelobbyens påvirkning av opinionen.
Før jordbruksoppgjøret er det derfor betimelig med litt nøktern informasjon om «jordbrukets tilstand».
- Les også: Makten over melken
Støtte: 600.000 kroner per årsverk
Siden midten av 1970-tallet, samtidig som Norge begynte å pumpe opp olje, er det nå bevilget jordbruksstøtte av et omfang som, om midlene heller hadde vært satt på konto, ville gitt et «Jordbruksfond» på 3000 milliarder kroner, noe som tilsvarer nesten en tredjedel av Oljefondet. Dette gjelder for en næring som utgjør 0,3 prosent av brutto nasjonalprodukt (bnp).
Årlig er støtten på vel 26 milliarder kroner. I tillegg har næringen fordel av redusert moms. Fordelt per bonde har støtten aldri vært høyere enn i dag (600.000 kroner per årsverk).
Folk flest betaler regningen, først over skatteseddelen, dernest gjennom matvarepriser som er mye høyere enn i våre naboland, og til slutt gjennom dårlig matvareutvalg. Et hushold på fire overfører hvert år 20.000 kroner til bøndene.
Matforsyning: Høye priser, dårlig utvalg
Når forbrukerne og butikkene stort sett bare kan velge kjøtt- og meierivarer fra tungdrevne jordlapper i lille Norge, og leverandørene hovedsakelig begrenses til Tine, Nortura og Orkla, er det ikke rart at prisene blir høye, utvalget dårlig og konkurransen svak.
De skyhøye avgiftene på import (200–400 prosent) gjør at folk flest fratas muligheten til å nyte det mangfold av produktvarianter som finnes i verden. Matforsyningen svekkes kraftig av importvernet.
Produktivitet: Høy ressursbruk
Rop om beskyttelse og særbetingelser, pyntet som «norske interesser», er typisk for ulønnsomme næringer med lav produktivitet.
Den lave produktiviteten i jordbruket kommer til syne gjennom en ressursbruk som er 2,5 ganger produktenes verdi målt i internasjonale priser.
Selv med en støtte på 600.000 kroner per år sitter bonden bare igjen med det halve i egen lønn når han har betalt alle innsatsfaktorer.
Ringvirkninger: Hele verdikjeden beskyttes
Problemet forsterkes ved at det ikke bare er bøndene, men hele den jordbruksbaserte verdikjeden, som beskyttes.
Tine og Nortura skjuler seg bak skyhøye tollsatser og får utnytte sin dominerende posisjon til å regulere utbud og priser. Orklas virksomhet i dette segmentet foredler ulønnsomme norske råvarer ved hjelp av tollsatser og kompliserte utjevningsordninger.
Merkevarene deres skjermes ved at importvernet gjør det lite attraktivt for utenlandsk butikkjeder, med sine nettverk av leverandører, å etablere seg i Norge. Det er derfor ikke overraskende at den volumbaserte matindustrien snakker varmt om norsk jordbruk.
De skyver bøndene foran seg av hensyn til sin egen syke mor. Det er bekymringsfullt med hensyn til norsk verdiskaping og velferd at den jordbruksbaserte matindustrien kan være blant Norges største fastlandsindustrier.
- Les også: Matindustriraid fra skatteparadis
Dumping: Vi må betale for å bli kvitt overproduksjon
Planreguleringen av markedene i jordbruket, som fjerner løpende prissignaler, skaper overskudd av varer som dumpes i andre land, nedgraderes til fôr eller havner på lager.
I 2017 ble det eksportert 11 millioner kilo kjøtt og like mye ost til priser langt under kostnadene. Bare siden 1988 har osteeksporten kostet norske skattebetalere og forbrukere 40 milliarder kroner.
I år er det betydelig overproduksjonen av svin og lam. At bøndene fremdeles hegner om et slikt system, demonstrerer mangelfull respekt for samfunnets ressurser. Lyspunktet er at Norge følger WTOs vedtak om å fase ut eksportstøtten innen 2020.
Handelspolitikk: Målbærer proteksjonisme
Norge målbærer proteksjonisme gjennom jordbrukspolitikken. Vi tar oss den frihet å beskytte uproduktive næringer som ikke evner å konkurrere med andre lands eksportnæringer.
Men, ja takk, vi vil gjerne ha frihandel for våre egne eksportnæringer, som sjømat og aluminium.
I en turbulent tid for verdenshandelen, vil det være lettere for Norge å inngå brede og dype handelsavtaler som gagner norsk økonomi om vi er villige til å åpne for mer import av jordbruksvarer.
Miljø: 12 prosent av Norges totale utslipp av klimagasser
Jordbruket står for hele 12 prosent av Norges totale utslipp av klimagasser, hvorav tre fjerdedeler er direkte utslipp, mens en fjerdedel kommer fra oppdyrket myr.
I norsk jordbrukspolitikk går forurensning og subsidier hånd i hånd. Kjøtt fra drøvtyggere, som står for mindre enn ti prosent av jordbrukets produksjon målt i kalorier, bidrar med vel 40 prosent av sektorens klimagassutslipp. Og halvparten av jordbrukssubsidiene går med til å belønne denne aktiviteten.
Det ville være klimasmart å høre på den grønne skattekommisjonens anbefaling om å avgiftsbelegge jordbruksutslipp på linje med andre sektorer.
Referanse:
Artikkelen er først publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 26. april 2018 med overskrift "Jordbrukets tilstand - tallenes tale".
Tekst: Ivar Gaasland, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.