Det trengs ikke faglig kompetanse i etikk for å vurdere om handlinger er rette eller gale.
Med hvilken autoritet kan en etiker uttale seg om hva som er rett og galt i menneskelig adferd? Dette spørsmålet er blitt aktuelt etter at Henrik Syse har fått søkelyset på seg for sitt arbeid som etisk rådgiver for Ako Capital og Nicolai Tangen.
Syse og jeg var stipendiater sammen på midten og slutten av 90-tallet, ved Etikkprogrammet til Norges forskningsråd. Doktorgradene våre fra den tiden gjør at vi kan bruke tittelen etiker eller moralfilosof. Dette er ikke beskyttede titler. Etter mange års studier og en doktorgrad kjennes det likevel greit å kunne bruke dem.
Ingen profesjonsutøver
Hva slags kompetanse er det en etiker bringer inn i styrer, utvalg og råd hvor beslutninger skal fattes?
Vi er skolerte i etiske teorier og prinsipper, og kan bidra med systematikk i vurderingene av rett og galt. Så er det slik at etikk uten inngående kunnskap om saksforholdene, er tomprat. Derfor kan etikeren først og fremst være en ressursperson ved å stille spørsmål til aktører som kjenner saksfeltet. Det er de andre som er ekspertene, og som har best grunnlag for å vurdere hva som bør gjøres. De kan til og med lære seg de etiske verktøyene selv, og gjøre etikeren overflødig. Å sette bort etiske vurderinger til etikeren, er uansvarlig. Likeledes er det uansvarlig om etikeren markedsfører seg selv som en autoritet på rett og galt, og påta seg å bedømme om en annens handlemåte er etisk forsvarlig eller ikke.
Det er viktig å erkjenne at det å være etiker ikke er å tilhøre en profesjon. Leger, psykologer, advokater, revisorer og økonomer har en spesialiser kunnskap som gjør at de har autoritet til å uttale seg om det de er eksperter på. Det er dette som gjør dem til profesjonsutøvere. Relasjonen deres til pasienter, kunder og klienter er basert på tillit. Det er gjerne er umulig for mottagerne av tjenestene deres å etterprøve om det den profesjonelle sier og anbefaler, er riktig. Vi stoler på at legens diagnose og advokatens råd er til vårt eget beste, men har liten mulighet til å sjekke om det faktisk er det, siden vi mangler nødvendig spesialkunnskap.
Slik er det ikke på etikkfeltet. Der kan hvem som helst vurdere og ta stilling til rett og galt innen et saksområde de har greie på. Etikeren kan bidra med oppklarende prinsipper og begreper, men arenaen for etisk refleksjon er åpen for alle. En etiker burde avstå fra å gå inn i rollen som overdommer, en som kan avgjøre en gang for alle hvem som har rett når det er etisk uenighet i en sak.
En etiker er altså ikke en profesjonsutøver, og bør heller ikke gi seg ut for å være det. Dette standpunktet la jeg frem i en aviskronikk mot slutten av den tiden Syse og jeg var stipendiater. Den førte til rabalder i etikkmiljøet vi begge var en del av. Kronikken ble tema under et møte mellom stipendiater og veiledere i Etikkprogrammet. Ledelsen hevdet at budskapet mitt var interessant, men at dette var slikt som vi etikere kunne diskutere internt, og absolutt ikke legge ut i offentligheten. En professor hevdet at kronikken min kunne sette fremtidige bevilgninger til etikkfaget i fare. Ved å publisere kronikken hadde jeg vært illojal mot etikkstanden. Det kom naturlig nok aldri noe offentlig motsvar.
Etisk rådgiver
Nicolai Tangen har uttalt at etisk forretningsdrift er viktig, og at Henrik Syse derfor ble invitert inn i Ako-styrene som etisk rådgiver. Jeg er nysgjerrig på hvilken rolle etikeren har hatt i prosessene der. Har han vært den som har stilt med ekstra følsomme etiske varsellamper, som forventes å lyse opp når noe uetisk kommer på bordet? Slik kan det virke ut fra medieutsagn den siste tiden. I så fall tror jeg dette er en uheldig praksis, som gir etikeren større autoritet enn det er grunnlag for.
I et ansvarlig styre vil det være behov for etisk iakttagelse og refleksjon fra samtlige medlemmer, og ikke bare fra etikeren. Jusen bør overlates til jurister, psykoterapi til psykologer og revisjon til revisorer, men det er ingen grunn til å overlate etikken til etikere.