Makromodellene i Statistisk sentralbyrå var aldri ment for lange prognoser slik Finansdepartementet har bestilt de siste 15 årene. Prognosene blir svært usikre, selv på to-tre års sikt.
DEBATT: Erling Steigum om Statistisk sentralbyrå
Finansdepartementet ville at Erling Holmøy og hans innvandrerregnskap og modellverktøy skulle bli værende i forskningsavdelingen til Statistisk sentralbyrå (SSB). Naturlig nok kunne ikke SSB-direktør Christine Meyer lage en egen regel for én person uten at det ville oppstå grov forskjellsbehandling og internt kaos i SSB.
Det som trolig forklarer Finansdepartementets oppsiktsvekkende motarbeiding av forskningsavdelingens interne kvalitetssikringsarbeid, er at Holmøy i lang tid har hatt i oppdrag å lage veldig langsiktige scenarioer for Finansdepartementet.
Glemt kunnskap
I en debatt mellom Erik Brofoss og Ragnar Frisch i 1960 uttalte Brofoss at man må «være ytterst forsiktig med å gi materiale fra svunne tider en utsagnskraft overfor fremtiden.»
Ragnar Frisch var enig og svarte: «Jeg vil ikke ha noe ansvar for vekstmodelldyrkelsen hverken her hjemme eller i andre land i de senere år.»
Denne kunnskapen har lenge vært glemt i deler av makroøkonomigruppen i Statistisk sentralbyrå (SSB) og blant toppbyråkratene i Finansdepartementet.
Kunnskapen virker også ukjent for de fleste av de profilerte sjeføkonomene våre, og kanskje også andre som er blitt utdannet i samfunnsøkonomi i Norge, utenom de med forskerutdannelse.
Hva skjer om 40 år?
På oppdrag fra Finansdepartementet har SSB i mange år regnet ut hva som kan skje med norsk økonomi om 40 år og lengre frem. Verktøyet har vært en variant av den numeriske vekstmodellen MSG, som opprinnelig var doktoravhandlingen til Leif Johansen, og som han arbeidet med på slutten av 1950-tallet.
Den gang var modellens tidshorisont fire år, og MSG-modellen var på den internasjonale forskningsfronten.
På begynnelsen av 2000-tallet publiserte Nasjonalbudsjettet for første gang en «deterministisk» utviklingsbane for norsk økonomi langt frem i tid. Dette scenarioet var konstruert for å gi en advarsel til politikerne på Stortinget.
Advarsel til politikerne
Ser man på grafene til de numeriske utviklingsbanene fra Finansdepartementet opp gjennom årene, er advarselen nesten alltid den samme, uansett størrelsen på Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Staten kommer som regel inn i en gjeldsspiral på lang sikt. Oljefondet (nå nesten 2,5 ganger brutto nasjonalproduktet) er da forduftet som dugg for solen.
Nå er det på høy tid at departementet og makroøkonomene i SSB tar konsekvensene av den gamle kunnskapen til Brofoss. Analyser i nasjonalbudsjetter og langtidsprogram bør være forskningsbasert. Forskning viser at prognoser i makroøkonomi blir svært usikre, selv på to–tre års sikt.
Har ikke noe med forskning å gjøre
Og MSG-modellen inneholder selvsagt ingen informasjon om norsk økonomi i 2060. Makroøkonomigruppens langsiktige scenariovirksomhet har derfor ikke noe med makroøkonomisk forskning å gjøre.
For lenge siden hadde Kåre Willoch en debatt med en siviløkonom om keynesiansk finstyring av aggregert etterspørsel. Etterpå mente Willoch at siviløkonomstudiet (den gang treårig) var for kort. Som gammel NHH-student kan jeg bekrefte at Willoch hadde rett.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 18. november 2017 med overskriften «Departementet – SSB: stridens eple».
Tekst: Professor Erling Steigum, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI