Kostnadsøkning er ikke det samme som vedvarende inflasjon. Resesjon kan vi få, men ikke på grunn av renteoppgang.
Stigende priser er tilbake, nesten som på 80-tallet. Det kommer etter et tiår med ultralave renter og pengetrykking uten sidestykke. Finanspolitiske stimulansepakker under pandemien kom i tillegg.
Det måtte gå galt, sier de som i årevis advarte om en hyperinflasjon som aldri kom. Sjeføkonomer hyler og skriker om sentralbanker som «ligger bak kurven» og advarer om resesjon av samme omfang som da Paul Volcker stanset syttitallets inflasjon i USA med å sende rentenivået over 20 prosent.
Jeg tror ikke det. De unnlater nemlig behendig å nevne de siste par års realøkonomiske omveltninger. Pandemien rev i fillebiter det omfattende logistikk- og arbeidsdelingssystemet som var blitt bygd opp over tre tiår med globalisering. Den stadige varestrømmen over verdenshav og landegrenser ble avbrutt etter som fabrikker stengte, havner ikke fungerte og materialer og komponenter ble vanskelige – og dyrere – å få tak i. Samtidig økte den globale etterspørselen etter varer fordi tjenestesektoren ble lammet av smitteverntiltak.
Europas kraftforsyning var allerede anstrengt av tyskernes nedstengning av kjernekraften. Så kom krigen i Ukraina og sendte både energi- og matvarepriser til himmels.
Resultatet er økte kostnader for å produsere og levere varer av ulike slag. Det er rett og slett blitt dyrere å leve. Reallønn og realinntekt har falt for de fleste. Det er trist. Men det er ikke det samme som inflasjon.
Inflasjon har vi når alle priser og lønninger stiger i mer eller mindre samme takt fra år til år uten tegn til å dabbe av. Det hadde de gjort på 60- og 70-tallet, hos oss langt utpå 80-tallet. Nå har vi hatt høy prisstigning i omtrent et års tid.
Det er riktig at veksttakten til nå stort sett har tiltatt. Men i USA, der oppgangen først meldte seg, ser vi nå tegn til avmatting. Ting er blitt dyrere. Og så lenge verden forblir revet fra hverandre av krig og pandemi, vil de trolig holde seg dyre.
Derfor er det heller ingen grunn til at rentene må sendes skyhøyt oppover for å stanse dem. Situasjonen er veldig forskjellig fra den Paul Volcker sto overfor som nyutnevnt sentralbanksjef i 1979. Den gangen ventet alle at priser og lønninger skulle fortsette å stige, slik at de fleste prøvde å følge med for å dekke kostnadene sine. I dag tyder både intervjuundersøkelser og markedspriser på at de fleste venter at prisveksten skal vende tilbake til normale nivåer om bare et par år.
I USA har ikke forventningene til lønnsveksten steget mye i det hele tatt.
Det betyr at sentralbankene ikke behøver å sette opp rentene veldig mye, neppe mer enn det de allerede har signalisert. En så beskjeden renteoppgang vil ikke drive verdensøkonomien ut i resesjon. Men det betyr ikke at resesjonsfaren er borte. For det høye kostnadsnivået utgjør stadig en trussel mot lønnsomheten i næringslivet.
Verdenssituasjonen er på ingen måte tilbake til der vi var før pandemien. Det meste er vanskeligere nå. Levestandarden har falt. Men altså av andre grunner enn inflasjon og renteoppgang.
Her i Norge slipper vi nok billigere unna enn de fleste andre. Krig og energiknapphet har gitt oss enda en ny topp i olje og gass. Sammen med tiltakspakkene fra pandemien holder det petroleumsinvesteringene oppe. Slik preges store deler av norsk næringsliv mer av høykonjunktur enn av resesjonsfrykt, selv om andre strever med høye kostnader.
Det betyr nok at inflasjonsrisikoen er høyere hos oss enn i resten av verden. Det er slett ikke bare prisene på importvarer som stiger. Tross dårlige erfaringer fra 60-tallet bruker myndighetene subsidier for å skjule prisveksten. Den norske modellen for lønnsdannelse kan også vise seg å bli et problem.
Når det meste i realiteten er blitt dyrere over hele verden, kan ikke alle få høyere reallønn. Og krav om kompensasjon for renteoppgang risikerer å undergrave pengepolitikkens evne til å stabilisere prisnivået.
Selv uten slike komplikasjoner er det krevende for Norges Bank å navigere gjennom dette landskapet. Mye av det som skjer nå, ligger utenfor det omfattende modellapparatet som møysommelig ble bygget opp etter overgangen til inflasjonsmålstyring. Som nyslått sentralbanksjef blir Ida Wolden Bache nødt til å tenke utenfor boksen.
Det bør hun klare.
… inflasjonsrisikoen er høyere hos oss enn i resten av verden
Publisert 20. juni 2022