Vær ikke redd for å si fra dersom noen bryter smitteverntiltakene. Det må til for å gi tiltakene effekt.
Tiltak for å øke sosial avstand krever bred oppslutning for å gi effekt. Hvis tiltakene har bred oppslutning, har det imidlertid liten betydning om jeg og noen få venner ikke følger opp. Å gå på fest er mer gøy enn å sitte hjemme. Å spille ball kan bli uimotståelig når karanteneutmattelsen setter inn.
Hvis alle tenker og handler slik, bryter tiltakene sammen. Smittebekjempelse er et fellesgode hvor gratispassasjerincentiver gjør seg gjeldende.
Spanskesyken
Ved utbruddet av spanskesyken i 1918 beordret hærens sjeflege amerikanske garnisoner stengt for sivilt besøk. Rekrutter skulle i karantene, og soldater med symptomer i isolat. Ved kollektive utbrudd skulle hele avdelinger isoleres. 99 av 120 garnisoner igangsatte tiltakene. Med tydelig hierarki og streng disiplin burde forutsetningene for suksess være gode.
Hærens evaluering fant imidlertid ingen forskjell i dødelighet mellom garnisoner som igangsatte og som ikke gjorde det. Det hadde skjedd en gradvis svekkelse av gjennomføringen over tid.
Svineinfluensaepidemien
På høyden av svineinfluensaepidemien sommeren 2009 ble det delt ut gratis ansiktsmasker i Mexico by. Myndighetene oppfordret til bruk av maske på kollektive transportmidler. Til å begynne med fulgte 65 prosent av passasjerene opp. Ti dager senere hadde prosenten sunket til ti.
Fellesgodeeksperimenter
I økonomifaget er det gjennomført utallige fellesgodeeksperimenter. Her er et eksempel:
Fire personer sitter ved hver sin pc i en lab. Hver og en tar stilling til hvor mye av en formue på 100 kroner han eller hun vil legge i en fellespott. Det som ikke legges i potten, beholder personen selv. Beslutninger tas isolert (det vil si uten å vite hva andre har valgt).
Den private gevinsten av å beholde én krone er én krone. Den private gevinsten av én krone i potten er 40 øre, uavhengig av hvor mange kroner potten inneholder og hvem som har bidratt med dem.
Egeninteresserte personer bidrar ikke til potten, selv om den enkeltes belønning blir høyere hvis alle legger hele sin formue i potten enn hvis ingen bidrar.
Spillet gjentas ti ganger etter hverandre. Alle beslutninger tas isolert, men tidligere beslutninger gjøres kjent. Figuren viser snittbidraget til potten per periode.
Data utgjøres av 20 uavhengige grupper på fire personer. I ti av gruppene det ingen straffemuligheter. Egeninteresserte personer velger å være gratispassasjer i alle perioder.
I de ti siste gruppene gis hver person 20 straffepoeng per periode. Etter bidragene er gitt, gjøres de kjent, og hver person kan fordele inntil 20 straffepoeng på de andre i gruppen. Å straffe med ett poeng senker belønningen med én krone for den som straffer og tre kroner for den som straffes.
Egeninteresserte personer straffer ikke, siden dette reduserer belønningen. I fravær av troverdige straffer blir resultatet som før: Null bidrag til potten i alle perioder.
Dette er ikke hva vi observerer. Uten straffemuligheter synker snittbidraget jevnt og trutt, fra i overkant av halve formuen i periode én til 20 prosent i periode ti. Med straffemuligheter er snittbidraget over 60 prosent i periode én for så å stabilisere seg på hele 90 prosent allerede etter periode tre.
En populær forklaring er at mange bare er villige til å bidra hvis andre også bærer sin del av byrden. De er «gjenytere» og forsøker å bidra like mye som gjennomsnittet i gruppen. Andelen gjenytere er estimert til rundt halvparten.
Så mange som 30 prosent av oss er gratispassasjerer. Den betydelige andelen gratispassasjerer gir lavt gjennomsnittsbidrag, og gjenyterne responderer ved å justerer sine bidrag ned. Gruppen kommer inn i en ond sirkel og bidragene avmattes over tid.
Med straff gis gjenyterne et verktøy for å tvinge gratispassasjerene til å bidra. Dette verktøyet benyttes og virker.
Å si tydelig ifra er pinlig
I den pågående pandemien må disiplinering i hovedsak gjennomføres desentralisert og sanksjonene er primært sosiale. Vi kan gi høyt og tydelig uttrykk for misbilligelse om andre bryter karantene -og isolatpåbud, drar på hytta, opptrer i for store grupper eller ikke holder avstand.
Dette er krevende for den enkelte: Å si tydelig ifra er pinlig.
Om alle er parat til å si tydelig ifra, understøttes adferdsnormene. Klare normer og utbredt vilje til å benytte sosiale sanksjoner gjør det er mer pinlig for den som får enn den som gir påtale.
Mange tar nå til orde for at vi bør være særlig snille og overbærende med hverandre. Vel og bra, men ikke vær redd for å si ifra!
Referanse
Innlegget ble først publisert i DN.no 03.04.30.
Artikkelen er opprinnelig skrevet av Leif Helland