Machiavelli for ledere

Niccolò Machiavelli har et ufortjent dårlig rykte. Det lukter maktspill og slu sleipinger. Da misforstår du realpolitikkens far. Han snakker om tingene slik de er. Ikke slik vi ønsker dem, eller slik de pynter seg. Glem luftslott! Glem smile-emoji! Glem Kardemomme by! I den virkelige verden styrer mennesket ut fra egne interesser. Vi kan være kortsiktige, slette og noen ganger slemme. Machiavelli mener mennesket er godt, men også mye annet. Ikke ondt nødvendigvis, men noe mer.

Hvis mennesket er slikt, hvordan skal du da lede? Machiavellis forfatterskap dreier seg om det. For du har ikke kontroll. Ikke i en kompleks omskiftelig verden. Det er en illusjon laget av moderne handelshøyskoler. Machiavelli ligger tettere på virkeligheten. Ekstremt dyktige ledere kontroller 50 prosent av variasjoner. Resten er opp til tilfeldigheter. Det er Fortunas domene.

I boken Fyrsten skriver han hva som kreves av ledere i en slik kaotisk verden. Kentauren Keiron, antikkens læremester for greske helter, symboliserer kravet. Han var halvt menneske, halv dyr. Det må ledere også være. «Det ene holder ikke uten bruk av det andre.» To måter å kjempe på. Den ene ved lov, den andre ved kraft. Så hva slags dyr? Igjen splitter han i to: Løvens mot og revens kløkt. En klang av Hakkebakkeskogen, men Machiavellis metaforer lover mer. Han kombinerer politiske, historiske og litterære perspektiver til en helhet. Og han får støtte av moderne ledelsesteori.

Løven har alltid stått for lederskap. Den har mot. Mot til å gjøre det den tror på. Mot til å stå for noe. Mot til å ofre seg. Machiavelli hater feighet. Nyrike fyrster tenker mest på seg selv. Condottieri, leiegeneralene, drar fra by til by for å selge sine tjenester. Alle vet hvor deres lojalitet ligger. Så Machiavelli ser til fortidens helter. Som Akilles, som får sjansen til å slippe krigen i Troja, men velger å kjempe for ære selv om alle spådommer sier han skal dø i Troja. Løven tør. Den inngir respekt og eier integritet.

Løven har styrke. Den handler. Machiavelli tror på handlingens autoritet. Ikke fordi du finner løsningen. Men du endrer omgivelsene. Du gir deg selv nye muligheter. Fortuna elsker de som stormer henne. Som Cæsar, som i sin viktigste beslutning blåser i alle utredninger og høringer, men fosser over elven Rubicon med alea jacta est – loddet er kastet. Løven fortaper seg ikke i risikoanalyser og utredninger. Tvert imot risikerer den alt for å vinne alt.

Løven har utholdenhet. Den gir seg ikke etter kick-off samlingen. Et dårlig kvartalsresultat sprer ingen panikk. Tvert imot tåler den nederlag. Det psykologi kaller true grit – lidenskapelig utholdenhet – vinner frem. Du kommer bare halvveis med talent. Stamina bringer deg hele veien. Kort sagt, løven orker juling.

Likevel. «Den har lykkes mest, som best har visst å benytte seg av revens egenskaper.» For reven unngår snarene som løven faller i. Reven har ikke lekt på Etons gressplener eller røret på After Ski i Hemsedal. Reven eier gatens intelligens. Intet diplom eller studiepoeng glimter i skinnjakken. Den er rett og slett streetsmart. Vi kjenner skikkelsen fra norske folkeeventyr, både rever og askefanter funkler. Men vi har intet norsk ord for dens kløkt.

Machiavelli akter revens smartness. Fablenes finurlige ordkløyvere overgår sverdkjemper og vismenn. De vet hva som virker i den virkelige verden. De har sosial intelligens. I endringer bruker de heller tiden i korridorene og i samtaler enn på meningsløse ledermøter. De vet hva som rører seg og hva folk irriterer seg over. De kjenner ingen titler, men vet eksakt hvem som har et ord med i laget. Hvis de trenger å få noe gjort, så holder det med et revebjeff. Fagbetegnelsen heter nettopp Machiavellian intelligence.

Reven eier pragmatisk lederskap. Den fnyser av karismatiske kallelser og verdibaserte vekkelser. Problemer løses med revekløkt og ikke alfa-brøl. Hva er reelt mulig å få til? Reven forstår Fortuna. Og den skjønner hvilke dominobrikker som må falle for sette bevegelser i gang. Ta en titt på filmklassikeren Stikket hvis du har lyst til å se to fremragende rever i aksjon.

Løve og rev, dyr og menneske, utgjør Machiavellis lederkrav. Han kaller det virtù – dyd om du vil. Motsatsen er ozio, som å nyte sitt otium. En metthet som best uttales med ordene «godt nok». Når ledere smatter, slikker seg rundt munnen og slipper et lite rap over leppene, da burde alle varsellampene blinke.

Referanse:
Denne artikkelen er først publisert i Dagens Næringsliv 30. juni 2019, https://www.dn.no/ledelse/machiavelli-for-ledere/2-1-629136.

Tekst: Steinar Bjartveit, cand.psychol., Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI