Den nordiske modellen har vist seg å være bærekraftig i en globalisert verden. Nå utfordres den av betydelige motkrefter, advarer Eli Moen.
KRONIKK: Eli Moen om den nordiske modellen
For en del år siden skapte de nordiske land overskrifter internasjonalt. ‘The Envy of Europe’ skrev International Herald Tribune i september 2005.
Det samme året rangerte World Economic Forum Finland, Sverige, Danmark og Norge blant de seks mest konkurransedyktige økonomiene i verden – noe som for øvrig nærmest var en årlig begivenhet i årene etter årtusenskiftet og fram til finanskrisa.
Gåtefull suksess
For resten av verden framsto og framstår fortsatt den nordiske suksessen som en gåte. Til tross for en stor offentlig sektor har de nordiske landene hatt en sterkere økonomisk vekst enn det europeiske gjennomsnittet samt budsjettoverskudd.
Samtidig har de nordiske landene toppet internasjonale indekser for levestandard, helse, utdanning og til og med lykke. Spørsmål som er blitt stilt er: Hvordan klarer de det?
Undringen må forstås på bakgrunn av flere tiår med neoliberal politikk som forutsetter et fritt næringsliv, skattekutt og et deregulert arbeidsmarked for å skape økonomisk vekst og velstand. Privatisering av offentlig sektor, kutt i offentlige utgifter og en lønnsutvikling som holdes i tømme, det vil si holdes under produktivitetsutviklingen, har vært gjennomgangstemaet uansett hvilket problem som skal løses.
Den nordiske suksessen forstyrrer i stor grad denne virkelighetsoppfatningen. I praksis motsies en av grunnprinsippene i den neoliberale teorien: så lite stat og velferd som mulig.
Til tross for dette budskapet, har de nordiske landene vist en sterk motstandsdyktighet når det gjelder å opprettholde en sterk velferdsstat, generøse velferdsytelser, en sterk fagbevegelse, relativt høye lønninger, lav arbeidsledighet samt en egalitær lønnsstruktur.
I henhold til neoliberal teori skulle altså ikke den nordiske suksessen vært mulig. Fra neoliberal side er det derfor viet betydelig energi for å diskreditere den nordiske modellen. Foreløpig står den sterkt.
Nye måter å organisere på
Tilhengere av den nordiske modellen peker særlig på velferd og lik fordeling som avgjørende faktorer ved modellen. Få har imidlertid forsøkt å forklare sammenhengen mellom disse faktorene og landenes økonomisk suksess.
I en viss forstand er det anerkjent at den nordiske og særlig den norske modellen med vekt på partssamarbeidet har vært positiv for utvikling av nærings- og arbeidsliv. Det er likevel et åpent spørsmål om hvor godt kjent det er hva slags mekanismer som har bidratt til å utvikle global konkurransekraft.
Studier viser at det er nettopp disse forholdene nordiske selskaper har hatt nytte av i den globale økonomien: Ved å utvikle nye måter å lede og organisere arbeidet på.
Stikkord som samarbeid, teamarbeid og flate strukturer kjennemerker endringer i nordisk arbeidsliv de siste par tiår. Nye ledelses- og organisasjonsformer har vist seg å være et effektivt middel til å takle innovasjon. Sentralt her er medarbeideres evne til konstant å lære og selv løse problemer.
Disse endringene har skjedd spontant i den forstand at nye organisasjonsformer har sprunget ut av konkrete situasjoner og gjennom prøving og feiling.
‘Modellen’ har snarere vært det arbeidslivet som har vært utviklet gjennom årtier med vekt på samarbeid og medbestemmelse enn generelle ledelsesteorier. Sett i sammenheng med den velferden som støtter opp under arbeidslivet, kan det hevdes at Norge og de nordiske landene litt tilfeldig har utviklet en ny vekst- og utviklingsmodell.
Med de store utfordringene som overgangen til en grønn økonomi og behovet for nytt næringsliv setter, burde samfunn og næringsliv være godt rustet.
Arbeid under press
Men hva skjer? Nye undersøkelser viser at i stedet for å styrke modellen, tas det små skritt i retning av å demontere den.
Norsk Ledelsesbarometer 2015 viser at partssamarbeidet er under press. Innføring av nye ledelsesformer inspirert av det rapporten kaller det HR-industrielle komplekset har ført til at ‘dialog erstattes med direktiver’ og ‘lederne isolerer seg fra organisasjonen’.
Utrolig nok finner rapporten at ‘organisasjonene har mer likhetstrekk med totalitære system enn demokratiske’. Forholdene er enkelte steder blitt så grove at rapportene etterlyser offentlig regulering for å beskytte ansatte mot de verste utslagene.
Presseoppslag fra tid til annen forteller at denne type endringer til og med skjer i Norges ledende bedrifter med betydelig statlig eierskap. Et eksempel er Statoil som beskyldes for å ha en fryktkultur. Et annet er DNB som kom i rampelyset på grunn av behandlingen av indiske IT-ansatte hos bankens underleverandør. En slik utvikling er ikke bare skremmende for ansatte. Den er skremmende for Norge fordi den undergraver samfunnets evne til omstilling og økonomisk vekst.
Svekket fagbevegelse
En annen foruroligende utvikling er presset mot organisert arbeid og svekkelsen av fagbevegelsens forhandlingskraft. Denne utviklingen har ikke vært så tydelig i Norge som i Europa for øvrig.
Det er ulike grunnet til at fagbevegelsen i Europa er svekket, men denne utviklingen har skutt fart i og med finans- og eurokrisa. Neoliberalt tankegods som at organisert arbeid ses som hinder for effektivt fungerende markeder og konkurransekraft har gått inn hos Kommisjonen.
For å vise handlekraft har den tatt til ordet for å begrense kollektive forhandlinger og å svekke oppsigelsesvernet. Bruk av midlertidighet blir sett som et viktig redskap for å tilfredsstille bedriftenes behov for fleksibilitet og dermed få i gang økonomisk vekst. Resultatet er redusert organisasjonsgrad, en sterk reduksjon i kollektive avtaler og arbeidsplasser uten medbestemmelse. Dette har skjedd selv i land med sterke fagforeninger som Tyskland.
Ingen revolusjon, men små justeringer
Svekkelsen av arbeid i Europa har ikke skjedd ved store og radikale endringer i arbeidslovgivningen eller i andre forhold som regulerer arbeidsmarkedet. Svekkelsen har skjedd og skjer som følge av en skrittvis liberalisering og ved små justeringer av lovverket. Dette gjelder først og fremst oppmyking av midlertidig ansettelse og bruken av private arbeidsformidler eller bemanningsbyråer.
I Norge ble det åpnet for bruk av innleiet arbeidskraft i 2000 og regulering av midlertidighet ble justert i 2004 og i 2015. Veksten i såkalt atypisk arbeid – altså arbeid som er tidsbegrenset, er deltid eller ‘byråarbeid’ - har skutt fart som et resultat av disse justeringene.
Ulike rapporter og studier regner med at over en tredjedel av arbeid i Europa kan regnes som atypisk. Midlertidighet har direkte innvirkning på organisasjonsgraden.
Et større problem er at bedriftene utnytter disse justeringene til å unngå opparbeidede rettigheter som medbestemmelse, rett til informasjon og til å kutte lønn.
Studier viser også at byråarbeid og midlertidig ansettelse brukes som tvangsmiddel i kollektive forhandlinger eller kort og godt til å unngå organisert arbeid.
Eksempler på det siste fins også i Norge. I de tre – fire siste årene har flyselskapet Norwegian foretatt all ny rekruttering i utlandet gjennom bemanningsselskaper. Samtidig har selskapet overført alt nordisk flypersonell til en rekke nyopprettede datterselskaper. Selskapets ansatte i utlandet som er organisert, er til dels blitt nektet anerkjent som motpart.
Samtidig har nordisk ansatte i datterselskaper fått svekket sin forhandlingsposisjon. Datterselskapenes overlevelse er avhengig av morselskapet villighet til å kjøpe dets tjenester. Det er en utfordring at slike endringer som undergraver partsamarbeidet og rettigheter i arbeidslivet ikke så lett lar seg observere.
Behov for en motkraft
Dette betyr at det sosial partnerskapet i Europa er blitt svekket. Trenden går fortsatt i retning av mer marked og mindre støtte til arbeid. Dette tankegodset har fått konsekvenser utover det å avhjelpe eurokrisa. Gradvis er det blitt en selvfølgelig måte å forstå økonomi på.
I Europa pekes det derfor på at neoliberalismen har gitt en mer autoritær politikk samt svekkede institusjoner som støtter opp under arbeid. Arbeidsgiveres endrede forhold til ansatte, som nevnt innledningsvis, må ses i denne sammenheng. Tankegods flyter lett over landegrenser.
Svekkelsen av arbeidslivet i Norge har langt fra kommet så langt som i Europa for øvrig. Likevel ser vi også her utviklingstrekk som undergraver arbeid og dets posisjon som utplasserte ansatte, midlertidighet, byråarbeid og sosial dumping i bransjer som bygg og anlegg, i transportsektoren, men også i IT-bransjen osv.
Norsk fagbevegelse er fortsatt sterk og mobilisering i samarbeid med europeisk fagbevegelse vil være av avgjørende betydningen i kampen mot svekkelse av arbeid. Dermed også i kampen mot økende ulikhet, økt sosial spenning osv.
Kunnskap på læreplanen
Forslag fra Høyre om å ta inn kunnskap om arbeidsrettigheter på læreplanen i videregående skole, er et riktig skritt på veien. Skal vi komme over i et mer bærekraftig spor, trengs det betydelig mer kunnskap om arbeidslivet og ikke minst om de erfaringer de nordiske land har gjort i møte med den globaliserte økonomien. Ikke bare i videregående, men også i høyere utdanning.
Behovet for alternative vekst- og utviklingsmodeller er stort. Som en artikkel i den danske avisen Information hevder: ‘Neoliberalismen har suget kraften ut av EU og gjort Unionen ineffektiv. Ingen kan løse komplekse problemer med neoliberal politikk’.
Et godt skritt på veien ut av uføre er å se på de nordiske erfaringene og bygge videre på disse.
Referanser:
- Buschoff, K. S. (2015), ‘Atypical Employment is Becoming a Norm, but have Pension Systems Responded Yet? A Comparison of Six European Countries’, Friedrich Ebert Stiftung.
- Clauwaert, S. og I. Schömann (2014), ‘The crisis and national labour law reforms – a mapping exercise’, Transfer: European Review of Labour and Research, February 2014 vol. 20 no. 2 171-182.
- Finsrud, H. og E. Moen (2012), ‘Samarbeid på norsk: et konkurransefortrinn i den globaliserte økonomien’, i Magma, 15(4):24-31.
- Fuller, Th. og I. Ekman, ‘The Envy of Europe’, International Herald Tribune, September. 17, 2005, http://www.iht.com/articles/2005/09/
- Harste, G. (2016), ‘Neoliberalismen har suget kraften ud af EU’, Information 23.6.2016, https://www.information.dk/debat/2016/06/neoliberalismen-suget-kraften-eu
- Kristensen, P. H. og K. Lilja (red.), (2011), Nordic Capitalisms and Globalization. New forms of economic organization and welfare institutions, Oxford University Press.
- Lehndorf, S. (2014), ‘Acting in different worlds. Challenges to transnational trade union cooperation in the eurozone crisis’, Transfer: European Review of Labour and Research, May 2015 vol. 21 no. 2 157-170.
- Moen, E. (2015), ‘The Creation of Non-standard Employment: the case of Norwegian Air Shuttle, a multinational embedded in coordinated market economy’, paper SASE, London.
- Nordrik, B. og E. Falkum (2015), Norsk Ledelsesbarometer, Lederne.
- Stan, S., I. Helle og R. Erne (2015), ‘European Collective Action in Times of Crisis’, Transfer: European Review of Labour and Research, May 2015 vol. 21 no. 2 131-139.
Denne artikkelen er publisert som kronikk I tidsskriftet Ledelse og Teknikk nr. 6-2016.