Økonomien bør delvis gå i dvale for å bremse spredningen av korona. Men med knappheten som følger, må tilgjengelige ressurser utnyttes effektivt. Oppmyking av permitteringsreglene kan ha motsatt effekt.
Regjeringen og Stortinget har vist handlekraft de siste dagene. Blant annet har de myket opp reglene for permittering slik at det nærmest er kostnadsfritt for arbeidsgivere å permittere ansatte. Dette kan avhjelpe situasjonen for bedrifter som har mistet inntektene. Høyt tempo i beslutningene er prisverdig.
Alternative virkemidler
Like fullt er det viktig å vurdere om alternative virkemidler, som lønnssubsidier, kan gi bedre ressursutnyttelse.
Vår hovedbekymring er som følger: Hvis det er kostnadsfritt å permittere ansatte, har bedriftene økonomiske incentiver til å permittere arbeidstagere som produserer for mindre enn lønnen. I dagens krisetid vil permitterte arbeidere ikke produsere noe, og mulighetene for å finne nytt arbeid er små. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det bedre at arbeidere produserer noe enn ingenting.
Vi er derfor redd for at bedriftene vil permittere flere enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Reduserer verdiskapningen
Rådet fra folkehelseeksperter synes klart: Smittefarlige økonomiske aktiviteter bør reduseres så mye som mulig. For noen virksomheter, slik som turist- og frisørtjenester, betyr dette i praksis et yrkesforbud. I en god del bedrifter er det imidlertid mulig å organisere produksjonen på måter som ikke innebærer smittefare. Nedprioriterte oppgaver kan nå prioriteres. Produktiviteten ved slik alternativ organisering og prioritering vil som regel bli vesentlig lavere enn ved ordinær produksjon, men ofte høyere enn null.
Hvis det er kostnadsfritt å permittere ansatte, og lønnsnivået er tilpasset produktiviteten ved ordinær produksjon, vil bedriften likevel ha incentiver til å bruke permittering heller enn reorganisering.
Dermed risikerer en at det norske krisetiltaket reduserer verdiskapingen mer enn nødvendig.
Tidsperspektivet er viktig her. Hvis krisen varer en stund, blir det avgjørende at produksjonen holdes oppe. Det er all grunn til å tro at produktiviteten ved alternativ, smittesikker organisering av produksjonen kan økes over tid. Ansatte og kunder vil lære seg å håndtere ny teknologi mer effektivt og bedriftene vil være mer villige til å investere i ny teknologi hvis tidsperspektivet for bruk er lengre.
Hvis derimot bedriftene permitterer store deler av arbeidsstokken, vil læringsprosessen i stor grad avskjæres. Produksjonen forblir da lav så lenge krisen vedvarer. Dette kan forsterke de samfunnsøkonomiske tapene.
Videre er det slik at hvis arbeiderne først er permittert, kan det være vanskelig å reversere. Hvis en endrer regelverket tilbake og igjen gjør det kostbart å permittere, vil ikke dette ha tilbakevirkende kraft for bedriftene som alt har permittert arbeidstagere. Når koronakrisen er over og den økonomiske aktiviteten skal opp, vil disse bedriftene trolig utvise en viss forsiktighet før de bringer de permitterte tilbake.
I tillegg er vi redd for at nettopp fordi myndighetene senere vil reversere permitteringsreglene, så vil bedrifter velge å permittere umiddelbart.
Danmark innfører lønnssubsidier
Vi kjenner ikke detaljene i virkemidlene til andre land, men ser at mange velger andre løsninger enn Norge. Danmark innfører kraftige lønnssubsidier. Dermed tar staten en betydelig del av lønnskostnadene. Det vil både bedre bedriftenes likviditet og lønnsomhet, og samtidig øke incentivene til å holde på arbeidskraften.
Ordningen vil med andre ord ha helt andre og etter vårt skjønn langt bedre effekter på sysselsetting, produktivitet og ressursutnyttelse enn politikken i Norge.
I Italia har myndighetene nå gjort det svært vanskelig for bedriftene å si opp ansatte. Igjen vil dette ha helt andre konsekvenser for sysselsettingen enn politikken i Norge.
Til sist kommer fordelingseffekter. Her er det mer rom for uenighet, alt ettersom hva man selv tenker om rettferdig byrdefordeling i en situasjon som denne. Det er likevel verdt å påpeke at de fleste som permitteres kommer over tid dårligere ut enn ved å fortsette som ansatte, selv om støtten til permitterte styrkes.
Reduksjonen i permitteringskostnadene vil isolert sett innebære at kostnadene ved krisen dyttes over på uheldige arbeidstagere, mens de som har yrker uten smittefare slipper unna. Utbredt lønnstilskudd derimot, innebærer at kostnadene tas av fellesskapet.
Reduksjonen i permitteringskostnadene gjør det mulig for bedrifter å kutte kostnader umiddelbart og dermed redusere faren konkurs, noe som isolert sett er positivt. Med mindre hele økonomien skal stenges ned, tror vi at lønnstilskudd vil oppnå det samme til lavere kostnad og med jevnere fordeling av byrdene.