Næringslivshistorie kan med fordel handle litt mindre om «gutta boys». Også kontordamer har rett til en fortid, skriver Christine Myrvang.
KRONIKK: Christine Myrvang om næringslivshistorie
Aker vil ikke utgi Henrik H. Langelands bok om konsernets nyere historie. Det verbalebasketaket som har oppstått, minner en på at næringslivshistoriske bokverk ofte speiler bedriftenes makthierarki. Kanskje bøkene bør handle litt mindre om ledende menn og litt mer om damene ved skrivemaskinene?
Alle detaljene rundt hvorfor Røkke og kompani har mislikt Langelands bokmanus, er ikke kjent. Hvorvidt kontrakten åpner for sensurering, ser partene ut til å strides om. Men vi vet at boken er stoppet.
Ifølge kommunikasjonsdirektør Atle Kigen i Aker mener «flere personer med lang fartstid og erfaring» i konsernet at Langelands fortelling ikke er «representativ» for «det Aker de kjenner».
Syv av syv direktører er menn
Toppledergruppen og flere kommunikasjonsdirektører skal ha lest og kommentert manus. Sannsynligvis tilhører de aktuelle pondusene i overveiende grad hankjønnet. I dagens konsernledelse er syv av syv direktører menn.
Saken trigger mange tanker rundt slike jubileumsverk. Hva innebærer det å skrive en representativ og relevant bedriftshistorie?
Det næringslivshistoriske habitatet regjeres av hanner. Det skrives stort sett om menn, noe som reflekterer den maskuline dominansen øverst i bedriftshierarkiet.
De som skriver historien, enten de er historikere, journalister eller romanforfattere, er nesten utelukkende menn. Og skulle bøkene slumpe til å bli anmeldt eller kommentert, kan du banne på at det er en mann som står for den øvelsen også.
Topptunge historier
Ofte blir dette topptunge historier om menn med makt. Det er helt klart viktig å gå makten etter i sømmene, også kjønnsmakten, selv om den sjelden problematiseres i næringslivshistoriske verk. Jeg har blant annet skrevet en våpenfabrikks historie, og forstår naturligvis at man ikke kommer unna Makt med stor M.
Min erfaring er imidlertid at det kan bli for mye av det dette mektige og mannlige gode. Som (kvinnelig) næringslivshistoriker opplever jeg ofte at dragkampen rundt en bedriftshistorie ender i et maskulint basketak mellom ledende, gjerne eldre, menn og mannlige historikere. Mine kolleger er opptatt av å ta et oppgjør med fortidens direktører og investorer, korrigere dem og felle dommer over deres gjøren og laden.
Dette er viktig, jeg anerkjenner det. Og noen historikere skriver en slik spisset og topptung historie på en skarpsindig og fengende måte. Historikere bør imidlertid være forpliktet overfor forskningsobjektet i vid forstand.
Hvem eier egentlig historien?
Når objektet er en bedrift, hva er da den «relevante» innretningen på historien? Hva gjøres interessant for den historiske analysen? Er det først og fremst bedriftens økonomiske resultater, bunnlinjen, som skal forklares? Hvordan ledende enkeltaktører har lykkes eller feilet forretningsmessig?
Satt på spissen: Hvem «eier» egentlig historien? Både romanforfattere og forskere bør insistere på sin frihet, slik at også fortellingens objekt blir definert mer uavhengig av menn med makt. Det er krevende å skrive historie gjennom kildestudier på ulike nivåer. Men resultatet kan bli langt mer interessant.
Bedrifter er befolket av verdifulle mennesker på mange plan, og hvordan selskapene virker i omgivelsene, med sine produkter og tjenester, bør være relevant stoff. Industrielle og kommersielle krefter har skapt forbrukersamfunnet, på godt og vondt. Såpeindustriens reklame og salgsapparat har formet våre hygieniske vaner. Forsikringsagenter har reist land og strand rundt for å spre usikkerhet og selge trygghet. I en våpenfabrikk er politiske og kulturelle maktforhold innrisset i produktene som fremstilles.
Også kontordamer har rett til en fortid
Også «kontordamer» har rett til en fortid, for å parafrasere sosialhistoriker Edvard Bull, som for sin del var opptatt av arbeiderklassen. I dag er det maskuline, topptunge hegemoniet innen næringslivshistorien så massivt at selv kvinner ansatt på andre nivåer i bedriftshierarkiet syns det er naturlig at historien ikke handler om dem.
Selv prøver jeg å gjøre noe med den rådende usynliggjøringen av funksjonærer og vanlig kontorarbeid, og er i gang med å skrive kontorets historie. Bokprosjektet vil kaste nytt lys over næringslivshistorien, men er ikke så lett å få finansiert oppdragsveien.
Har noen rike onkler og tanter der ute kroner å avse, er det bare å melde seg.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringslivs «Etter Børs»-seksjon 7. desember 2017 med overskriften «Topptunge historier om menn med makt».
Christine Myrvang, næringslivshistoriker, Institutt for kommunikasjon og kultur, Handelshøyskolen BI.