Så lenge verdien av helsegevinsten overstiger den ofte svært lave produksjonskostnaden, bør pasientene få tilgang til legemidler, mener Dag Morten Dalen.
FRA BLOGG: Dag Morten Dalen om prisen på legemidler
Helseminister Bent Høie har kritisert legemiddelfirmaet Roche for å ha brukt svært lang tid på å akseptere en prisreduksjon på brystkreftlegemidlet Kadcyla.
Etter nesten tre år med forhandlinger og gjentatte forsøk har Beslutningsforumet godkjent bruk av legemidlet ved norske sykehus.
Verken Roche eller staten er fornøyd med den langdryge prosessen, og kritiserer hverandre fra hvert sitt ståsted.
Høye utviklingskostnader
Legemiddelindustrien forsvarer høye priser med høye utviklingskostnader. Selv om det er et godt forsvar, som også finner politisk gehør, tror jeg faktisk ikke utviklingskostnadene får mye oppmerksomhet på bakrommet når industrien utvikler sin prisstrategier for nye og godkjente legemidler. Hvorfor i all verden skulle de det?
Ingen i selskapet vet hva disse kostnadene har summert seg opp til, og beslutningen om å bruke utviklingsressurser på det som nå kommer i markedet ligger mange år og konsernsjefer tilbake i tid. Kostnadene er brutalt ugjenkallelige, og tynger kun regnskap som historikerne er opptatt av.
De store utviklingskostnadene som dagens styre og selskapsledelse er ansvarlige for kan bare begrunnes med de svært usikre anslagene på salgsinntekter 10-20 år frem i tid, og salgsinntektene de da kan oppnå vil garantert ikke være bestemt av utviklingsbudsjettet i 2017.
Hvordan finne frem til en fornuftig pris?
Så hvordan vil et legemiddelselskap som i dag sitter på et godkjent og patentbeskyttet legemiddel finne frem til en fornuftig pris? De må starte med å se seg rundt, bare ikke bakover.
Her er noen av de opplagte sjekkpunktene.
- Hvilke andre legemidler eksisterer allerede for samme pasientgruppe, og hvilket prisnivå har disse?
- Er det snakk om et nytt legemiddel som åpner opp en ny behandlingsform?
- Letter den pasientenes og legenes administrering av legemidlet?
- eller vil det bli ansett som nok et legemiddel som bare forsøker å kapre «lukrative» pasienter – såkalte «me-too» legemidler?
Ulike priser i ulike markeder
Legemiddelselskapene forhandler med myndigheter og forsikringsselskaper i ulike land. Hemmelighold av avtalepriser gjør det lettere å gi ulike pristilbud i ulike markeder, og inntektsnivå og finansieringsform er med på å bestemme hvor høyt prisnivå de kan forsøke seg på i ulike land.
Ofte vil det være et utviklingskappløp mellom flere selskaper. Et slikt kappløp pågår for nye migrenemedisiner, der det nå er fire «finalister» som kan få markedsadgang i USA de neste to til tre årene.
De som er først ute, må tenke grundig gjennom hvordan lanseringsprisen påvirker etterspørselen og dermed priskonkurransen, når konkurrentene dukker opp på et senere tidspunkt.
Tilskuere til forhandlingsspill
Det som gjør dette svært krevende, for både myndighetene og industrien, er at pasientene står på sidelinjen og observerer forhandlingene.
I noen tilfeller, som med Kadcyla, vil disse pasientene, godt hjulpet av media, være tilskuer til et forhandlingsspill, der deres mulighet til forlenget liv med kreftdiagnose ligger i potten.
Der er grunn god nok til at forskere, industrien og myndighetene bør bruke krefter på å utvikle gode forhandlingsmodeller, beslutningskriterier og finansieringsløsninger.
En start ville være å erkjenne at det ikke behøver å være konflikt mellom statens samfunnshensyn og industriens lønnsomhetsmål i synet på antall pasienter som skal få behandling.
Så lenge verdien av helsegevinsten overstiger den ofte svært lave produksjonskostnaden, bør pasientene få tilgang. Så kan industrien og staten krangle om fordelingen av den største kaka som kan oppdrives.
Referanse:
Artikkelen er første gang publisert som innlegg på Dag Morten Dalens fagblogg, Økonomiprofessoren, 22. august 2017 med overskriften «Riktig legemiddelpris – nok en gang».