Økonomisk politikk blir enklere hvis målet kun er å støtte bedrifter. Men den innfallsvinkelen gir neppe god politikk – og god ressursbruk.
I rapporten «Neste trekk» kom NHO tidligere i høst med perspektiver på hvordan de syns norsk økonomi bør utvikles fremover. Mye er sagt og skrevet om denne allerede. Selv festet jeg meg ved to setninger helt i starten: «Bedriftene er ryggraden i det norske velferdssamfunnet. Det er bedriftene som sikrer verdiskaping i Norge.»
Sitatet er beundringsverdig ærlig siden det umiddelbart angir avsenderens virkelighetsforståelse. For meg ga det også en aha-opplevelse, siden jeg tidligere i år har slitt litt med å forstå tankegangen i ordskiftet om norsk økonomisk politikk.
Hva med offentlig sektor?
Aller først, for en samfunnsøkonom blir denne oppfattelsen av ryggrad litt rar siden det som først og fremst kjennetegner norsk økonomi, er en diger offentlig sektor. Veldig mye av norsk verdiskaping foregår der, ikke blant bedrifter.
Man kan synes hva man vil om denne organiseringen av samfunnet vårt, men å blankt overse politifolk, lærere, helsepersonell og byråkrater i beskrivelsen av det norske velferdssamfunnets ryggrad virker litt ignorant.
I tillegg finnes alle de selvstendig næringsdrivende som jobber i enkeltpersonforetak, eller ansatte i private stiftelser (slik som jeg), de faller også utenfor denne definisjonen av ryggrad.
Overfor hvilke tema i den norske økonomisk debatten gir sitatet en aha-opplevelse?
Konkursforebygging
Gitt de spesielle omstendighetene i år, er det naturlig å starte med tiltakspakkene utløst av korona. Her har et mantra vært at staten må trå til for hindre bedrifter i å gå konkurs. Denne målsetningen, konkursforebygging, kan trolig forsvares i mange sammenhenger. Der den eksisterende kapitalen og arbeidskraften må forvaltes av dagens bedriftseiere for å kaste godt av seg, vil konkurs være kostbart for samfunnet.
Men i mange tilfeller virker det usannsynlig at dette skal være tilfellet. For eksempel, hvis et flyselskap går over ende, blir ikke flyene det eier eller flykapteinene det har ansatt ubrukelige. Flyplassene ligger også fortsatt der, med kapasitet til nye flyselskap dersom lønnsomheten finnes. I en overgangsperiode kan konkursen skape et opphør av aktivitet med tilhørende tap for samfunnet, men primært er konkursen kostbar for dagens eiere av flyselskapet.
Men det er klart, dersom man ser konkurser kun gjennom bedriftenes briller, ser ting annerledes ut. Da vil det ofte virke gunstig om staten kan tilby bedriftshjelp, siden deler av kostnaden bæres av mennesker som ikke jobber i bedrifter.
Forbrukslån og identitetstyveri
Et annet, litt fjernere tema, er reguleringen av forbrukslån og identitetstyverier. Her har ikke NHO vært aktive, men Finans Norge. De mener at hvis gyldig bank-id foreligger ved en lånesøknad, og eieren av bank-id-en har vært uaktsom, bør bankene slippe tap selv om lånesøkeren viser seg å være en identitetstyv. Begrunnelsen er logisk, folk blir slappere med å beskytte egen bank-id hvis de ikke selv tar tapet ved svindel.
Denne logikken overser imidlertid at banker også kan opptre uaktsomt. For eksempel, når pensjonister i høy alder søker om store forbrukslån, bør varsellampene ringe hos veldrevne banker, selv om gyldig bank-id foreligger.
Igjen, dersom Finans Norge tenker som NHO og ser alt kun gjennom bedriftenes briller, blir argumentasjonen straks enklere å forstå.
Et tredje eksempel er den pågående debatten om kapitalbeskatning generelt, og formuesskatt spesielt. Rent faglig er kapitalbeskatning et komplisert område. I forskningslitteraturen har man faktisk lenge operert med teoretiske resultater som senere viste seg feil (!). Det virker derfor vanskelig å si hva som er rett nivå for skatten på kapitalinntekt og formue.
- På den ene siden vil formuesskatt svekke egenfinansieringen som små bedrifter høyst sannsynlig er avhengige av.
- På den annen side treffer trolig skatten godt når det gjelder omfordeling.
- På den ene siden svekker formuesskatt gevinsten ved å spare, hvilket kan redusere investeringsiveren i dag og gi fremtidens innbyggere mindre kapital å jobbe med.
- På den annen side kan lavere private formuer i fremtiden motivere til økt privat sparing i dag.
Da er det slående at NHO har et presist tall for den optimale formuesskatten på arbeidende kapital: Den er eksakt null. Denne presisjonen er imidlertid mindre oppsiktsvekkende hvis perspektivet kun er bedriftens.
Økonomiske prinsipper
En bedre tilnærming til økonomisk politikk får vi trolig ved å tenke ut fra grunnleggende økonomiske prinsipper:
- Er vi redd konkurransen i luftfarten blir for svak? Da må vi fjerne det som hemmer konkurransen, slik forbudet mot bonusprogrammer gjorde det enklere for Norwegian å konkurrere med SAS.
- Er vi redd id-svindel hemmer bruken av digitale verktøy i finanssektoren? Da må vi sikre at det lønner seg for banker å finne sikre løsninger heller enn å låne ut til svindlere.
- Er vi redd likviditetsproblemer hemmer oppstartsbedrifter? Da må vi rette tiltak mot nettopp dette problemet.
Vi lever av arbeidskraft, oppbygget kapital og naturressurser. Den økonomiske politikken skal dels bidra til at disse ressursene skaper så mye verdi som mulig, og dels bidra til at verdiskapingen fordeles. Å ønske mer vekt på det første fremfor det andre er en ærlig sak.
Muligens er dette hva NHO har i tankene når de fremhever bedrifter som velferdssamfunnets ryggrad. Men man kan like gjerne si at bedriftene lever av arbeidskraft og offentlige tjenester, som det motsatte.