Per Espen Stoknes redegjør for begrepene klimarisiko og etterspørselrisiko. Han hevder norsk oljenæring undervurderer begge.
Hvordan er dette her med grønn vekst og norsk oljenæring?, spør Per Espen Stoknes i denne videoen. Er det bare føleri som er motstand av norsk olje eller er det noe fakta også?
I den diskusjonen er det to begreper som vi må forstå. Det er klimarisiko og etterspørselrisiko. Situasjonen er at norsk oljenæring ser ut til å undervurdere både klimarisiko og etterspørselrisiko.
Klimarisiko
En klimariktig oljepolitikk handler ikke om å skru av lønnsomme felt, men om å være varsom med nye store investeringer. Stikkordet er statens risiko. Politikerne har «outsourcet» alle investeringsbeslutninger til selskapene, selv om staten er den største investoren. Staten står også sist i køen når investeringene skal tilbakebetales. Tjener ikke selskapene penger, blir det ingen skatteinntekter. Og oljen blir mindre verdt hvis klimapolitikken lykkes.
Etterspørselsrisiko
I IEAs tograderscenario (med 50% sjanse) så «peaker» oljeetterspørselen rundt 2020, men det er fra 2030 at det virkelig setter inn. Da faller behovet årlig med omkring 1 million fat om dagen. Selv i en slik situasjon vil det trenges nye oljefunn, men selvsagt mye mindre enn i en verden der etterspørselen vokser. Dette handler om fremveksten av elbiler og solenergi.
Nå står vi altså overfor to doble risiko, klimarisiko og etterspørselrisiko, som vil medføre at lønnsomheten fremover blir vesentlig redusert. Det har ikke norsk oljenæring tatt innover seg.