Bedrifters mål for bærekraft kan se hyklersk ut nå. De kan likevel bli virkelighet senere. Politisk styring er ikke eneste vei til en bedre verden.
DEBATT: Atle Midttun om samfunnsansvar
Professor Kalle Moene avfyrer en bredside mot Shells forurensende virksomhet i Nigeria og næringslivets engasjement for FNs bærekraftsmål.
«Tilslutningen til bærekraftmålene blir fine ord uten innhold», skriver han i en kronikk i DN 18. august 2018. Moene faller så tilbake på doktrinen om at selskaper skal maksimere profitt og overholde regler, mens samfunnsansvaret overlates til politikken. Her enes Kalle Moene og liberalisten Milton Friedman.
Denne doktrinen er forståelig i en velfungerende stat som Norge, men den er i overkant naiv som styringsprinsipp for en verden der de fleste stater hverken er demokratiske eller har stor styringsevne.
- Les også: Statoil Beyond Petroleum
Engasjerte næringslivet
FNs bærekraftsmål, som avløste milenniumsmålene, springer ut av nylig avdøde Kofi Annans initiativ «Global Compact» fra hans tid som FNs generalsekretær.
Han engasjerte det globale næringslivet for å løse miljømessige og sosiale problemer som FNs medlemsstater ikke klarte å løse ved politisk styring. Annans tilnærming var pragmatisk: å arbeide mot en bedre verden ved å ta mange kanaler i bruk.
Tok han og hans etterfølgere feil? Skulle de ha satset utelukkende på politisk styring?
Spiller på gode krefter
Moene har helt rett i at samfunnsansvarstrenden har ført til mye næringslivshykleri, men det har sannelig også fine visjoner i politikken: Tilslutning til menneskerettighetserklæringer fra stater som brutalt undertrykker borgere; varme ord om bærekraft fra stater som fortsatte å stimulere en uhemmet karbonøkonomi.
Stilt overfor denne virkeligheten har FN valgt å spille på gode krefter der de finnes – både i politikk og næringsliv. La meg forklare hvorfor det kan ha noe for seg.
Statlig styring utfordres
Vi lever i en tid der statlig styring utfordres. Et partnerskap mellom stater med genuine bærekraftsinteresser og selskaper som støtter deler av denne agendaen, gir mulighet for større gjennomslag enn ren politisk styring.
Mange selskaper har for eksempel spilt på lag med pionernasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner for å presse fram bedre arbeidsmiljø hos underleverandører i utviklingsland.
Informasjonsdrevet verden
I en informasjonsdrevet verden åpnes det opp for direktedemokratiske prosesser som statsviteren John Keane har kalt «monitory democracy».
Informasjon og massekommunikasjon gjør at uønsket adferd, både i politikk og marked, kan oppdages og deretter henges ut for internasjonal offentlighet. Kritisk overvåking og mediepress på politikere og selskaper kan igjen avføde resultater. Når FN inkluderer næringslivet i samfunnsansvarsfora, er det vel vitende om at det ville styrke mediepresset for sosial og miljømessig bærekraft.
Ord kan føre til handling
Moenes innlegg illustrerer en utbredt oppfatning av bedrifters samfunnsansvar og bærekaftsmål som hykleri. Det kan så være. Men det kan likevel være et skritt mot reell bedring.
Også tidligere paradigmeskifter, som avskaffelse av slaveriet og kvinneundertrykking, ble først sett på som utopi og så som ren retorikk. Men etterhvert begynte folk å tilslutte seg ideen, uten nødvendigvis å handle. Hyklerifasen inntrådte, men mens man før syndet uten å bry seg, gjorde man det nå med dårlig samvittighet. Og etter hvert førte ord til handling.
Forventer mer av næringslivet
FNs bærekraftsmål har bidratt til forventningspress mot næringslivet til å ta samfunnsansvar. Når selskaper avsløres for hykleri, kan presset forsterkes og lede til handling.
Aksjoner mot selskap som hykler, kan føre til at ledende næringslivsaktører med støtte fra bærekraftsorienterte stater setter bransjestandarder, som så blir normgivende for kvalitet.
Når disse standardene blir fanget opp av finansinstitusjoner og i merkevaremarkeder kan det gi utslag på bunnlinjen. Og kanskje fører dette etterhvert til internasjonale konvensjoner, der internasjonal politisk styring trer inn.
Veien til en internasjonal bærekraftig økonomi, som FN vil ha næringslivet med på, er både lang og kronglete. Veien med sivilisering av det globale næringslivet utelukkende ved politisk styring tror jeg er enda lengre.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 22. august 2018 (og på dn.no dagen før).
Tekst: Professor Atle Midttun, Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI.