Hvordan vet vi om vi har grønn omstilling? Hva er grønt nok og hva er bare grønt vås? Hvordan skape grønn vekst?
DEBATT: Per Espent Stoknes om det grønne skiftet
Det har vært mye grønnprat denne våren: grønn omstilling, grønne jobber og så videre.
Partiene er enige om at «noe» grønt må vi ha. Men hvordan vet vi egentlig om vi har et grønn omstilling eller ikke? Samtidig åpnes Barentshavet. Hvordan kan vi vite hva som er reelt grønt nok og hva er bare grønt vås?
Økonomisk vekst er et godt definert og klart begrep, om enn ikke alltid like presist brukt. Det viser til endring i all økonomisk aktivitet i et område over tid. Det måles i priser på enten samlet forbruk eller verdiskaping som bruttonasjonalproduktet, bnp.
Grønn og brun vekst
For å oppnå «grønn vekst» må den økonomiske veksten, målt i kroner, ses i sammenheng med miljøbelastning, målt i tonn.
- «Grønn vekst» kan da klarere defineres som: økt verdiskaping med mindre samlet miljøbelastning.
- Konvensjonell, «brun» vekst kan defineres som økt verdiskaping hvor samlet miljøbelastning øker på tross av økt produktivitetsvekst. Her spiser volumet på veksten opp gevinsten av forbedringene: Selv om hver bil har fått litt bedre motor, kjører flere biler mer, slik at totale utslipp likevel går opp. Dette var typisk for 1900-tallet.
Ut fra ny forskning på planetens tålegrenser er det klart at det som trengs i dette århundret, er en rask grønn vekst som fortrenger brun vekst. Da frakobles verdiskapingen fra ressurssløsingen. Økonomisk verdiskaping målt i kroner (bnp) øker. Samtidig kan miljøbelastninger som klimautslipp og nitrogen komme tilbake innenfor planetens tålegrenser.
Oppsummert: ressursproduktiviteten (RP) må vokse vesentlig raskere enn forbruksveksten. På formel: RP > bnp.
«Alle» vil nok ønske en slik type vekst. Men det blir fort grønt visvas uten mål og måling. Uenigheten mellom partiene går på mål for hvor grønn veksten skal være, samt om utformingen av tiltak. Blant partiene ser MDG ut til å vektlegge planetens tåleevne sterkere enn andre partier og vil derfor sette tøffere mål.
Når er det grønt nok?
Men når er det reelt grønt nok?
Når det gjelder klima, må de globale utslippene minst halveres før 2050. Det betyr minst to prosent reduksjon i snitt hvert år fra 2015 til 2050. Samtidig ønsker de fleste partier økt verdiskaping. Den økonomisk veksten har de siste tiårene globalt typisk vært på rundt tre prosent per år, men noe lavere for Norge.
For både å kunne vokse og bli grønne, må derfor alle land og virksomheter i snitt forbedre forholdet mellom verdiskaping og utslipp med mer enn fem prosent per år frem til 2050. Da blir RP (fem prosent) vesentlig større enn verdiskapingen bnp (tre prosent) per år.
Ambisiøst, men fullt teknologisk mulig. Først da blir det grønt nok i henhold til planetens tålegrenser.
Alle kan bidra til grønn vekst, også "oljå"
Grønn vekst er mye mer enn elbil og solpaneler. Alle sektorer, også oljenæringene, kan ta del i grønn vekst, dersom de sørger for minst fem prosent forbedring i forholdet mellom verdiskaping og utslipp per år i snitt.
Alle aktører i økonomien må altså delta. Dette gir et klart målbart kriterium for hvorvidt land, næringer, byer og virksomheter har reell grønn vekst eller ikke: Aktører med mindre enn fem prosent per år er en del av problemet, mens de som er over fem prosent er en del av løsningen (for eksempel Tomra).
Selv om Statoil leverer gass som kan erstatte kull, så har ikke selskapet levert reell grønn vekst hittil.
SMARTE LØSNINGER
OECD måler hvorvidt land har genuin grønn vekst. Sverige er blant dem (se figur). Norge ligger langt under våre naboland og OECD-gjennomsnittet siden 2000. Dette er det på tide å gjøre noe med nå.
København er en by som har demonstrert reell grønn vekst siden år 2000. Hvis alle byer gjør som København - og Oslo er nå på god vei - så løser vi vekst- og klimaproblemet innen 2050.
Blant smarte politiske måter å få til dette på (i tillegg til grønne avgifter) er:
- Alle offentlige innkjøp må vektlegge grønnvekst kriterier.
- Alle enheter bør rapportere om ressursproduktivitet.
- Krav til produsenter om returordninger.
- Vri investeringer fra fossil til fornybare.
- Øke støtten til grønn innovasjon og kommersialisering.
- Bruke regnskap for natur- og sosialkapital til politisk styring.
Smart grønn vekst innebærer å gi en klar retning til innovasjonsutviklingen, både offentlig og privat. Åpning av energikrevende produksjon i Barentshavet hjelper nok ikke.
Aller viktigst er nok at forretningsledere selv tør satse på de enorme gevinster som ligger i grønn vekst-strategier. De er mye, mye større enn i petroleum - beregnet til cirka 6000 milliarder dollar hvert år fra nå og til 2030.
Vil Norge være med i det 21. århundret, eller henge igjen i 1900-tallets brune vekst?
Referanse:
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 1. juni 2016.